Latest / Karmels hage på St Rita Radio / Karmels hage – Trosbekjennelsen del 73: Kirkens mysterium
Transcript
- Karmels hage – Trosbekjennelsen, del 73 ======================================= Kirkens mysterium INNLEDNING Velkommen til Karmels hage og dette 73. programmet om trosbekjennelsen, som har fått overskriften «Kirkens mysterium». «Kristus er lyset for alle folk, og dette hellige kirkemøte, samlet i Den Hellige Ånd, nærer derfor et brennende ønske om å opplyse alle mennesker med Hans herlighets glans, slik den gjenspeiler seg på Kirkens åsyn, ved å forkynne evangeliet for all skapningen.» Med disse ordene begynner Det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om Kirken. Slik viser konsilet at trosartikkelen om Kirken avhenger helt av de artikler som angår Jesus Kristus. Kirken har ikke noe annet lys enn Kristi lys. Ifølge et bilde yndet av kirkefedrene kan den sammenlignes med månen, hvis hele lys er et gjenskinn av solens. Konsildokumentet Lumen gentium begynner med disse ordene. Også Katekismens betraktninger over trosbekjennelsens niende artikkel, «Den hellige katolske Kirke», begynner slik, som vi nettopp leste. Det var for øvrig nr. 748 i Katekismen. Den fortsetter: «Leddet om Kirken avhenger også helt av trosartikkelen om Den Hellige Ånd som kommer like før. For etter å ha vist at Den Hellige Ånd er kilde til og giver av all hellighet, bekjenner vi nå at det er Han som har utrustet Kirken med hellighet. Kirken er, etter et ord fra fedrene, det sted hvor Ånden blomstrer.» «Å tro at Kirken er hellig og katolsk, og at den er én og apostolisk, som trosbekjennelsen fra Nikea og Konstantinopel legger til, kan ikke skilles fra troen på Gud Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. I Apostlenes trosbekjennelse bekjenner vi at vi tror en hellig Kirke, Credo Ecclesiam, og ikke på Kirken, for ikke å blande sammen Gud og Hans skaperverk, og for klart å henvise til Guds godhet alle de gaver Han har utstyrt Kirken med.» Fra Katekismens tre innledningsavsnitt skal vi nå hoppe rett inn i avsnitt tre, som handler om Kirkens mysterium, og som også er overskriften på det første kapitlet i Det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om Kirken, altså Lumen gentium. Etter Katekismens utlegning av dette temaet skal vi så lese fra pater Ellert Dahls kapittel 17 i boken Det levende treet – vår trosarv gjennom tidene. Her skal vi få en oversiktlig innføring i vatikankonsilenes forståelse av hva Kirken er. BØNN TIL DEN HELLIGE ÅND Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild. Du som gjennom de mangfoldige tungemål samlet alle folkeslag til troens enhet. V: Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt. S: Og du fornyer jordens åsyn. La oss be: Gud, du har opplyst de troendes hjerter ved Den Hellige Ånd. Gi oss at vi ved din Ånd kan glede oss over det som er rett, og alltid bli lykkelige ved hans trøst. Ved Kristus, vår Herre. Amen. KATEKISMEN: KIRKENS MYSTERIUM Jeg leser nå hva Katekismen skriver om Kirkens mysterium, og leser sammenhengende fra punkt 770 til 776. Kirken – på samme tid synlig og åndelig --------------------------------------- 770. Kirken forefinnes i historien samtidig som den overskrider historien. Det er bare «med troens øyne» det er mulig å se en åndelig virkelighet som på samme tid er bærer av guddommelig liv, i Kirken som synlig virkelighet. 771. «Kristus, den eneste mellommann mellom Gud og mennesker, har gjort sin hellige Kirke, som er et troens, håpets og kjærlighetens fellesskap, til en synlig bygning, og Han opprettholder den stadig for gjennom den å utbre sannheten og nåden til alle.» Kirken er på én og samme tid: • et hierarkisk oppbygget samfunn og Kristi mystiske legeme; • en synlig forsamling og et åndelig fellesskap; • den jordiske Kirke og den Kirke som er rik på himmelens skatter. Disse aspektene utgjør til sammen «én eneste virkelighet som består både av et menneskelig og et guddommelig element»: «For det er Kirkens egenart å være på en gang menneskelig og guddommelig, på en gang synlig og bærer av usynlige rikdommer, samtidig ivrig til å virke og fordypet i beskuelse, nærværende i verden og allikevel vandrende som fremmed i den. Men alt dette på en slik måte at Kirkens menneskelige sider er innstilt på og underordnet det guddommelige i den, det synlige er rettet mot det usynlige, virksomheten mot beskuelsen og den nåværende verden mot den fremtidige stad.» «Elendighet og storslåtthet! Kedars telt og Guds helligdom; jordisk bolig og himmelslott; jordhytte og kongebolig; dødelig legeme og lysets tempel; gjenstand for de hovmodiges spott og Kristi brud! Hun er sort, men vakker, o Jerusalems døtre, hun som er blek av tretthet og lang utlendighets plage, men allikevel prydet med himmelske smykker.» Dette sitatet er for øvrig fra den hellige Bernhard. Kirken – mysteriet om menneskenes forening med Gud -------------------------------------------------- 772. Det er i Kirken Kristus fullbyrder og åpenbarer sitt eget mysterium som målet med Guds plan: «å sammenfatte alt i ham» (Ef 1,10). Den hellige Paulus kaller den ekteskapelige foreningen mellom Kristus og Kirken et «stort mysterium» (Ef 5,32). Fordi Kirken er forenet med Kristus som med sin brudgom, blir hun selv i sin tur mysterium. Idet Paulus betrakter mysteriet i Kirken, utbryter han: «Kristus i dere, håpet om herligheten!» (Kol 1,27). 773. I Kirken er dette samfunnet mellom mennesker og Gud ved «kjærligheten som ikke forgår» (1 Kor 13,8), det mål som er bestemmende for alt det som i den er sakramentale midler bundet til denne verden som forgår. «Dens struktur er helt rettet inn mot Kristi lemmers hellighet. Og denne hellighet kan verdsettes ved det store mysterium hvor Bruden besvarer Brudgommens gave ved å gi Ham sin kjærlighet.» Maria går forut for oss i den hellighet som er Kirkens mysterium, nemlig ved å være en «hustru uten noen flekk eller rynke» (Ef 5,27). Derfor går Kirkens marianske dimensjon forut for den petrinske. Kirken – sakramentet til alle menneskers frelse ----------------------------------------------- 774. Det greske ordet mysterion ble oversatt til latin med to uttrykk: mysterium og sacramentum. I senere utlegning kom uttrykket sacramentum til mer å betegne det synlige tegn på frelsens skjulte virkelighet, betegnet som mysterium. Slik sett er Kristus selv frelsens mysterium. Det finnes ikke noe annet mysterium enn Kristus. Hans hellige og helliggjørende menneskenaturs frelsesverk er det frelsens sakrament som trer frem og virker i Kirkens sakramenter. De syv sakramenter er tegn og redskaper som Den Hellige Ånd utøser Kristi nåde ved i Kirken, som er Hans legeme, og hvis hode Han er. Kirken inneslutter og formidler altså den usynlige nåde den er tegn på. Det er i denne analogiske betydning den kalles «sakrament». 775. «Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet.» Å være sakramentet for menneskenes nære forening med Gud er altså Kirkens fremste mål. Siden menneskeslektens enhet springer ut av foreningen med Gud, er Kirken også sakramentet for menneskeslektens innbyrdes enhet. I Kirken er denne enheten allerede påbegynt, for den samler i seg mennesker «fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål» (Åp 7,9). På samme tid er Kirken tegn og redskap for den fulle virkeliggjøring av denne enhet, som fremdeles er i vente. 776. Som sakrament er Kirken et redskap for Kristus. «I Hans hender er den redskapet for alle menneskers gjenløsning», «det allmenne sakrament til frelse», som Kristus «samtidig åpenbarer og virkeliggjør mysteriet om Guds kjærlighet til menneskene» ved. Den er «det synlige prosjekt for Guds kjærlighet til menneskeheten», som vil «at hele menneskeslekten skulle danne et Gudsfolk, vokse sammen til Kristi ene legeme og bygges opp til det ene Helligåndens tempel». Så langt Katekismen. PATER ELLERT DAHL: OM KIRKEN Vi går nå over til å lese deler av kapittel 17 i Ellert Dahls bok Det levende treet. I dette kapitlet underviser han oss om hvordan Kirken er blitt utredet og definert av to vatikankonsiler. Det er et meget opplysende kapittel om temaet, som vi skal bruke noen programmer på å høre fra. Jeg begynner å lese på side 151. Kapitlet heter «Om Kirken». Jesus og Peter -------------- Jesu svar: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min Kirke» (Matt 16,16–18). Dette var ord som ble utløst av Peters plutselige inspirasjon. Like etter oppstandelsen og den mirakuløse fiskefangsten anvender Jesus et annet ord om Peters oppgave: Han skal være hyrden, den som bærer ansvar for Guds folk, for Kirken, inn i fremtiden. Jesus er Den gode hyrde, og han utnevner nå Peter verken til herre eller hersker, men nettopp til hyrde i sitt navn. Her siktes det mot fremtiden, når Jesus ikke lenger er der. Hans ord betegner i virkeligheten en meget høytidelig innsettelse, samtidig et sluttpunkt og et høydepunkt. Av fisken disiplene nettopp tok, gjør Herren et måltid. «Jesus gikk frem, tok brødet og ga dem; det samme gjorde han med fisken. Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: ‘Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?’ Han svarte: ‘Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.’ Jesus sier til ham: ‘Fø lammene mine.’» Dette skjer tre ganger. Tre ganger må Peter bedyre sin kjærlighet, han som hadde fornektet Jesus tre ganger. Disippelen bekrefter: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier igjen til ham: «Fø sauene mine.» Dette er fremdeles Jesu får, ikke Peters. Peter blir betrodd ansvaret, men Jesus eier stadig fårene, dem han hadde ervervet seg ved sin offerdød på korset. Betingelsen for overdragelsen er kjærligheten til Jesus. Det er grunnlaget for selve styringen, hierarkiet: Du styrer dersom du elsker. Bare i sin kjærlighet til Jesus vet Peter å handle på hans vegne. Her og i andre ord om Jesus som hyrde finner vi hierarkiets tre aspekter: • Ledelsen: Hyrden skal lede flokken. • Læren: Fårene skal lytte til hyrdens stemme. De kjenner hans røst og følger ham. • Tjenesten: Det er til levende kilder hyrden leder fårene. Hyrden er også villig til å legge ned sitt liv for sine får. Oppgavene er ikke maktutøvelse, men tjeneste, kanskje offertjeneste. Jesus gir oss forbildet ved fotvaskingen: «Dere kaller meg Mester og Herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg, Herren og Mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» (Joh 13,13–15). Jesu ord og eksempel er klart forbilledlige for Kirken. I hvilken grad Kirken har fulgt disse råd og retningslinjer opp gjennom tidene, må bli opp til historikernes vurdering. Vi kan ikke gjennomføre vurderingen her, men velger å legge frem retningslinjene. Det er disse som nå gjelder, og vi kan selv avgjøre i hvilken grad de oppfyller Jesu intensjoner. Forspillet: Det første Vatikankonsil ------------------------------------ Bakgrunnen for Det annet Vatikankonsils sentrale konstitusjon De Ecclesia, «Om Kirken», må søkes i Det første Vatikankonsils forhandlinger, holdt i Roma i 1869. Da dette konsilet ble avbrutt av den fransk-tyske krigen og innlemmelsen av Roma i den nyopprettede italienske staten, hadde det vedtatt bare to deler av den dogmatiske konstitusjonen Pastor aeternus. Den første delen behandlet pavens myndighet i kraft av sitt embete som Peters etterfølger: hans ordinære, umiddelbare og universelle myndighet over hele Kirken og hans rett til å kommunisere med hele Kirken. Den andre delen av konstitusjonen omhandler pavens ufeilbarlighet. Den sentrale uttalelsen sier: «Den romerske pave besitter, ved den guddommelige bistand lovet ham i den salige Peter, den ufeilbarlighet som den guddommelige Frelser ville at hans Kirke skulle besitte i definisjonen av læren om tro og moral.» Det gjelder når han uttaler seg ex cathedra. Konsilets ufeilbarlighetsdogme vakte en storm av protester utenfor Den katolske kirke. Var ikke paven et feilbart menneske som alle andre? Bismarck tolket konsilerklæringen som et maktgrep fra paven, som fratok vanlige biskoper deres makt og myndighet. Men det var også mange innenfor Kirken som mente at dogmet var urimelig og i hvert fall utidig. De såkalte gammelkatolikkene skilte seg ut. Det hele hang sammen med de klare betingelsene for en ufeilbarlig uttalelse: Uttalelsen måtte være i tråd med Kirkens trosarv, den måtte være begrenset til det som vedrører tro og moral, og den gjaldt bare når paven uttalte seg høytidelig som Kirkens overhode i kraft av sin apostoliske myndighet. Vel betenkt var heller ikke ufeilbarlighetsstempelet så enestående i den kristne tradisjon. Sammenlign Guds ords iboende sannhet og dermed dets ufeilbarlighet. Slik er Den hellige skrift ufeilbarlig, for så vidt den er inspirert av Gud. Det samme gjelder den kristne åpenbaring som Kirken har mottatt gjennom apostlene. Vi betrakter også de store kirkekonsilers trosdefinisjoner som ufeilbarlige. Dette gjenspeiles i våre trosbekjennelser, som er gitt til allmenn bruk. Selve Gudsfolket har bevart et sikkert, ja ufeilbart instinkt for det som er ekte eller autentisk fra Guds munn. Slik har for eksempel Kirken kunnet bestemme hvilke bøker som hører med til den kanoniske Bibel. Likevel kan en godt forstå at pavens ufeilbarlighetserklæring, betraktet alene og utenfor denne konteksten, må ha virket utfordrende på omverdenen. Innenfor Kirken førte definisjonen faktisk til en ytterligere polarisering omkring pavens person og hans ord, noe Det annet Vatikankonsil delvis har kunnet sette i kontekst og oppveie. Den dogmatiske konstitusjon om Kirken ------------------------------------- Det annet Vatikankonsil ble åpnet den 11. oktober 1962. Det fortsatte gjennom fire sesjoner og ble avsluttet den 8. desember 1965. Et av hoveddokumentene som ble utarbeidet, var altså konstitusjonen om Kirken. Her har vi noen fotnoter der Ellert Dahl viser til to bøker som vår nåværende biskop Fredrik Hansen har redigert og skrevet. Den ene er de samlede dokumentene fra Det annet Vatikankonsil, som heter Det annet Vatikankonsil – dokumenter, fra 2013. Den andre boken, som han har skrevet, heter Mysterium og institusjon – Det annet Vatikankonsil om Kirken og er utgitt på St. Olav forlag i 2014. Han viser også til at dokumentet De Ecclesia nå er kjent som Lumen gentium, «folkenes lys», etter innledningsordene. Forkortelsen på dokumentet er altså LG. Utkastet, skjemaet, ble omarbeidet og kraftig endret hele fire ganger underveis og tegner i sin endelige versjon på vesentlige punkter en ny profil av Kirken. De to første utkastene ga den ledende plass til den tradisjonelle beskrivelsen av den synlige Kirke, Kirkens apostoliske kall og hierarkiske struktur, for deretter å behandle Guds folk. Nå blir rekkefølgen byttet om. Det endelige utkastet følger den reelle utviklingens vei: Aller først kommer kapitlet om Kirkens mysterium, som gir innblikk i Guds tanke og vilje med Kirken. Deretter kapitlet om Guds folk og frelsesmysteriet i Kristus. Først deretter kommer det tredje kapitlet om Kirkens hierarkiske struktur og biskopenes oppgaver i Kirken. Det er disse tre kapitlene vi skal omtale her. I dag leser vi bare det pater Ellert Dahl skriver om det første kapitlet, «Kirkens mysterium». Vi skal fortsette med de andre i senere programmer. Kapittel én: Kirkens mysterium ------------------------------ Kirken er i Kristus som et sakrament. Et sakrament er et synlig tegn på en usynlig nåde. Det er en definisjon som anvendes på de syv sakramenter, men konsilet anvender den her om Kirken. Det synlige tegnet er da utvilsomt Kirken, men den usynlige nåde må tolkes hen på den åndelige virkelighet som Gud utretter gjennom sin Kirke, nemlig å føre menneskene sammen med Gud og sammen med hverandre på veien til frelse. Dette er uttrykk for hele frelses- og forsoningsverket som Kristus utretter ved sin offerdød og oppstandelse. Her er Kirken ikke bare et tegn på forløsningen, men blir konkret selve frelsens redskap. Hvordan frelsesverket blir gjennomført, berettes i tre etapper: Først Guds forsyn. Deretter Sønnens sendelse og frelsesverk på jord. Til sist Den Hellige Ånds komme, grunnleggelsen av Kirken og Åndens konstruktive virke i Kirken. Neste skritt er å se hvordan Guds rike forkynnes. Deretter blir vi minnet om de mange bilder som anvendes på Kirken: fåresti, fåreflokk, Guds åkerbruk, Guds bygning og det himmelske Jerusalem. Hvert bilde bidrar med noe, men selv samlet evner de ikke å uttømme Kirkens mysterium. Det mest talende symbolet forblir Paulus’ enestående fremstilling av Kirken som Kristi kropp, der han selv er hodet. Det er i virkeligheten mer enn et bilde. Det er en realitet. Men i paragraf 8 kommer det en advarsel: Atskill ikke, men sammenhold de to vesensaspektene ved Kirken, den konkrete og den åndelige realitet. Vi siterer: «Man må vokte seg for å betrakte det hierarkisk oppbygde samfunn og Kristi mystiske legeme, den synlige forsamling og det åndelige fellesskap, den jordiske Kirke og den Kirke som er rik på himmelens skatter, som to forskjellige ting. De utgjør tvert om én eneste virkelighet som består både av et menneskelig og et guddommelig element.» Vi ser analogien til Kristi person: Det guddommelige Ord er uløselig knyttet til den menneskelige natur. Også Kirken er inkarnasjon. AVSLUTTENDE BØNN Vi avslutter i dag med en bønn fra Kirkens liturgi. Den står på side 309 i Den store katolske bønneboken. Allmektige, evige Gud, i ditt uutgrunnelige forsyn ville du at Kristi rike skulle utbredes over hele jorden, og alle mennesker få del i hans gjenløsning. Gjør din Kirke til et frelsens sakrament for alle folk, og hjelp den til å åpenbare og virkeliggjøre din kjærlighet til menneskene. Amen.