Latest / Stemmer i eksil / Dmytro fra Mariupol

Transcript

Dmytro fra Mariupol · Stemmer i eksil

• [Intro] Du hører på Stemmer i eksil. Her formidler vi personlige historier fra ukrainske flyktninger som har ankommet Norge. [Dmytro] Jeg heter Dmytro. Kommer fra Ukraina for fire år siden. Sammen med familien. Med kone og tre barn. En av de ble født her. Ikke sant. [Programleder] Så hun fikk en litt annen start enn de to andre. Ja. Hun er født i Norge. Så bra. Veldig fint at du er her. Og jeg gleder meg til å snakke med deg om noe som er både interessant og viktig, og som du er ekspert på. Nemlig dine erfaringer og dine tanker. Kan du først fortelle oss litt om livet ditt i Ukraina, før du måtte reise? For det var jo ikke sånn at du nødvendigvis ville reise, men verden skjedde, og så måtte du med familien reise. [Dmytro] Vi kjøpte hus omtrent halvår før de handlingene begynte. Og så holdt jeg på vanlig hverdag. Bygget opp nytt hjem. Og yngstesønnen var omtrent to år gammel. Og den eldste gikk på skolen. Så det var et veldig vanlig liv. Og så på grunn av flikingen måtte han bite skolen. Fordi det huset vi kjøpte ... Jeg måtte solge til leiligheten min. Og så sparte jeg litt penger. Så kjøpte vi hus. Leiligheten vår var i én side av byen, og det nye huset var i den andre siden. Derfor måtte han bytte skolen, fordi det er 17 km ifra den skolen jeg har gått. Og det viste seg å være faktisk heldig, fordi da krigshandlingene startet, klarte vi også å evakuere, fordi da ... Begynte de russere å angripe byen? Akkurat fra den side har vi kjøpt hus, så vi var på en måte … etter noen dager blitt tatt på russisk territorium, såkalt. Og den sida der leiligheten vår ligger? Det var mye lengre tid. De trengte mye lengre tid for å gå inn til leiligheten ligger. [Programleder] Ja, nettopp. [Dmytro] Jeg har sett bildene, og det er kjempeforferdelig fordi i leiligheten vår i det gamle Sokom, den traff en bombe der, sånn rett i leiligheten. Så det er veldig fint at vi får flytte. [Programleder] Bra dere ikke var der. [Dmytro] Ja. Så, ja, jobbet på fabrikk, slik som mange var i byen. Kona hadde nylig kommet fra foreldrepermisjon, fra nummer to, og jobba som fengselsansatt. Så det var det, ja. [Programleder] Det var på en måte litt om bakgrunnen din. Ja. Går det an å si noe om hvor i Ukraina du snakker om, når du forteller om der dere bodde? [Dmytro] Det er Mariupol. [Programleder] Mariupol, ja. Og det er jo et sted som vi har hørt litt om gjennom media. Og dessverre, kan du si, det har blitt et berømt sted pga. negative ting. OK. Så du sier at du var på fabrikk. Du jobbet i industrien. Hvordan var en vanlig arbeidsdag for deg når du jobbet der? [Dmytro] Det er så mye å fortelle der, så jeg bare tar en sånn kjempevanlig arbeidsdag for meg. En sånn rolig, rolig vakt. Så begynner med det at jeg hadde et ansvar for en avdeling i verkstedhallen. Så denne fabrikken ble fordelt på verkstedhallene. Også i verkstedhallene ble fordelt i avdelingene. Så den var så stor fabrikk. Der hadde jeg et vaktrom hvor jeg satt på store deler av vakta. Også teknologiske personale som er ansvarlig for teknologien i min avdeling. Så de ringte meg og informerte meg om problemer som oppstår. For eksempel, det kan være sånn ... Mest lette jeg at det var noe med belisningen, eller det motoren som var ødelagt. Så da tok jeg imot det jeg skulle reparere, og så registrerte jeg det i journalen. Og så fram til dette stedet hvor problemet ligger. Så det er tversfaglig samarbeid mellom mekanikere, elektrikere og andre tekniske personale. Vi som elektrikere hadde ansvar for den elektriske delen, og så mekanikere hadde for den mekaniske delen. Så hvis jeg kommer på dette stedet og så ser at det er mye mekaniske, så ... Problemet er hos mekanikere. Og så henviser jeg dette til sjefen. Ja. Hos meg er det OK. Så min oppgave var da bare å sørge for at de kunne arbeide trygt. Så ved å koble ut og sikre de mekanismene, slik at ingen kan ikke starte dem. De planlagte reparasjonene var på torsdager og tirsdager. Da måtte vi koble ut hele systemet og stoppe mekanismer. Slik at folk kunne arbeide sikkert. Og så hadde jeg ansvar for å gi arbeidslag tilgang til anlegget jeg har et svar av. F.eks. hvis en motor skulle byttes ut, eller mekanikere skulle gjøre sine greier. [Programleder] Det var en litt sånn typisk arbeidsdag eller arbeidsuke. Hva var det du likte med den jobben? Likte du å ha det ansvaret og ...? [Dmytro] Det jeg virkelig likte, var følelsen av at jeg er på riktig sted. Så jeg er en viktig person. Dette arbeidet var veldig respektabelt også. Jeg trivdes her. Mot slutten hadde jeg en lærling som jeg lærte opp. Så han var ganske lat, altså. [Programleder] Så du måtte virkelig hjelpe ham for å få det til? Ja, nettopp. [Dmytro] Så kollegene var også greie. Men bortsett fra ledelsen. Ledelsen var så dårlige. [Programleder] Ok, ja, riktig. [Dmytro] Alltid kjeft på noen. Alltid kjeft. [Programleder] Litt sånn negativ, heter det stil. Ja, jeg skjønner. [Dmytro] I tillegg til min avdeling, så fantes det to andre i avdelingen med elektrikere som hadde ansvar for sine egne områder. Akkurat som meg. Det yrket jeg likte best, da ledelsen kom for å finne syndebukker etter en episode eller driftsstans. Så da kunne jeg forklare disse viktige mennene hvor deres plass er. Og at de egentlig ikke kan noe om disse mekanismene. Også de er der for å finne skilt. [Programleder] Finne en syndebukk, som du sa. [Dmytro] Ja. 'De tok feil, og ingenting gikk i forståelsessystemet'. [Programleder] Riktig. [Dmytro] Det skjedde sjelden, men det var ganske morsomt. [Programleder] Riktig. Det er jo bra det skjedde sjelden, men jeg skjønner hvordan du kunne like det. Ja. Så bra. Er det en av de tingene du savner mest, eller? Ja. Kan du si litt mer om det? Hva er det du savner mest fra den tiden hvor du bodde der og jobbet der? [Dmytro] Stabilitet. Alt var på plass. Jobb, hjem, barn. Som rutine. Vennene mine er veldig ... Noen igjen er hos datter, dagens makt. Andre i Europa treffes vi ganske sjelden. Ja, det er jo ganske tungt. [Programleder] Men jeg skjønner. Jeg forstår det også. [Dmytro] Og så føler jeg en følelse inni meg at det er en del av livet mitt blitt revet bort. Og så er det et tomrom der. I hjernen så forstår jeg at byen har forandret seg. Og egentlig er det minnene fra fortiden jeg savner. Ingenting kan bli som før igjen. [Programleder] Nei. Har du tenkt det hele tiden, eller har du tenkt mer og mer at det som var, kan ikke bli igjen? [Dmytro] Jeg tenkte det i begynnelsen, men etter hvert forstod jeg at det bare var minner. Så det er tungt å leve med det, selvfølgelig. Så behøver du ikke å tenke mye på det nå. Så vi har en plan, og så går vi rett mot den. [Programleder] Ja, jeg får nesten litt dårlig samvittighet for at jeg stiller deg disse spørsmålene. For nå har jo du havnet i en situasjon hvor du prøver å tenke fremover, og kanskje liksom legge ting litt bak og tenke nå skal jeg og min kone og mine barn, vi skal fremover. [Dmytro] Men det går ... Livet, da. Sånn er livet. [Programleder] Ja. Sånn er livet. Og det er typisk når ting er veldig vondt og vanskelig, så sier vi ofte det. Sånn er livet. Fordi vi må. Vi må si det. Ja, jeg skjønner. Men hvis du skal være litt mer konkret, og kanskje for oss som er interessert i å høre litt om deg og livet ditt, kan du fortelle om et øyeblikk fra livet ditt i Ukraina som du kanskje husker best, eller som er viktig for deg? [Dmytro] Så jeg tenker ofte tilbake på en venn ... Han bor nå i Polen. Har også familie og kone. Så da pleide vi å møtes ofte med familiene våre og grille grill. Ja, det var veldig gode stunder. Vi gikk turer sammen. Og bare ha det hyggelig. Det betydde også veldig mye ... Hvis jeg trengte hjelp med noe, kunne jeg alltid ringe til dem, og så ... de stilte opp med en gang. For eksempel flytting, da vi skulle flytte til eneboliger. Noen gutter trengte jeg hjelp, nesten noen fra nattevakten. Noen skal på jobb i natt, eller var det sånn? Ja, OK, vi kommer. Og så er det bare et par timer, og alle tingene fra leiligheten er der. [Programleder] Ekte vennskap, høres det ut som. Ja. [Dmytro] Og så var det noen små jobber. Det var kjempekoselig å ha en bestevenn som kollega. Jeg husker spesielt godt den 16.2. Da var det covid-pandemi. Og så kona mi fikk covid, og da gikk vi til fastlegen for å få sykemeldt. Og så var det i nyhetene at presidenten kommer til oss i byen. Så vi tenkte - hvorfor det? Hva er grunnen til det? Og så ... Det var ca. ei uke før kampene startet. Og så han besøkte en militærbase som heter Azov. Og det er de som beskytter byen vår mot russere. Første tiden akkurat. De traff dem. Så kanskje det er litt konspirasjon. Men jeg syns han fortalte dem at bien skal tas opp. [UNKNOWN_SPEAKER] OK. [Dmytro] Riktig. Så det blir angrep. Det vil komme. Men jeg vet ikke om det stemmer eller ikke, men ... Du satt med en tanke og en følelse av det? [Programleder] Ja. [Dmytro] Og så, omtrent en måned før alle disse kampene startet, var det store mengder av militærutstyr og soldater ved den ukrainske grensen. Så de må ikke ha bratt den grensa allerede. Ja, ennå ... Men vi fulgte også noe inn i hvorfor. Hvorfor er det så masse der som står at noen var rette? Ja, det blir krig. Men jeg ... Nei, det blir ikke krig. Og jeg angrer på at jeg ikke tok det mer alvorlig. At jeg ikke forstod at krig faktisk kunne bli ... Ferdig med den. [Programleder] Så du sier at du angrer på det. Kunne ting ha vært annerledes hvis du hadde tatt det på alvor, som du sier, eller tenkt at nå skjer det? [Dmytro] Ja, kone forbereder oss, da. Ta penger fra bankkonto. Kontanter. Spare mer mat. Kjøpe bensin. Sånne ting. Det var veldig viktig den tiden. [Programleder] Men kan ikke du fortelle litt om det? For når dette skjedde, når det startet i februar 2022, hvordan var det? [Dmytro] Så jeg husker det at jeg var fra nattevakt og sov, så kona mi var på jobb, på dagvakt, og så ringer hun plutselig og sier at krigen begynte, så jeg sier du tuller, det kan ikke ha skjedd, hun sier slå på nyhetene, så jeg slår, og så viser dere at tanker og masse militære gikk. Og begynte krigen. Så Mariupol ligger ca. 50 km fra russisk grense. De første to-tre dagene følte vi ikke at det er noe bomber eller noe som skal komme. Jeg gikk på jobb, altså, også. Ja. [Programleder] Ting var litt normalt? [Dmytro] Ja, ting var normalt. Folk var litt sånn i panikk. Den begynte å kjøpe alt mulig dopapir, sukker og alt mulig rart. Så skylder det på meg at jeg ikke gjør det. Og så, etter to-tre dager, ca. fire kanskje ... Jeg husker ikke godt hvor mange dager det var. Så begynte de å angripe byen vår. Så da kommer det tunge bomber i byen. Og da det begynte å bli farlig ute, da ... Kommunikasjonen er borte. Ikke ringe noen. Får ikke informasjon av noen. Hva som skjer, hva ting ligger ... Hva vi skal ... Maten kommer til å slutte. Vann? Og så hadde jeg Arthur, som er to år, og bæsjer i bleia, som skal vaskes. Og så sa vi, voksne, drikke noe. Det var fint at det var snø ute, så vi smelte snø og brukte dette vannet. [Programleder] Ja, dere måtte det. Dere måtte smelte snøen. [Dmytro] Ja, så man måtte trene kjeologisk. Så jeg husker godt 8. mars, som nasjonal kvinnedag. Så russere setter veldig pris på, fordi det er kvinners nasjonaldag. Og da stoppet det midlertidig, dette her. Så vi var til og med på maten og alt. Så tok vi oss ut fra hjemkjelleren. Og ga til lageret å finne mat og hva vi kan hjelpe. Så det var mor, mora mi, som bodde med oss. Så jeg med mor gikk og fant sånn fryselager. Da var det masse folk også. Så vi tok kjøtt fra fryseren, og mel ... Jeg husker ikke godt hva vi tok, men det var bare produkter. Som makaroni. Så hadde vi litt mat, og så var det en liten alkoholisk lager ved siden av. Så jeg så at det er masse som tar alkohol. Ligger hele biler med tilhengere med alkohol. Så vi tok det som vi kunne tatt, og bar dette hjem. Så hadde vi ca. en pakke med vodka som vi kunne bite, så jeg ga en nabo to flasker med vodka for å få en ålreit, slik at jeg kan steke pannekaker eller noe sånt. [Programleder] Så plutselig var man i en situasjon hvor man måtte tenke at vi kan bytte varer for å få det vi trenger? [Dmytro] Ja. Og så ... jeg har litt mel, men det var ikke litt, det var 50 kg sekk. [Programleder] Ok, du hadde skapt deg masse. Ja, nettopp. [Dmytro] Kan gi deg 10 kg, så du kan gi meg paracetamol f.eks., eller noe sånt. Så ja, det var kjempeforferdelig. Og så ... veldig fint at vi hadde en DAB-radio hjemme. Så satte jeg den opp til taket, og så fant jeg en stasjon som tilhørte de såkalte DNE-er. Greie. Det er dagens makt der. Ah, ok. [SPEAKER_02] Riktig. [Dmytro] Altså de sier at disse områdene i Mariupol ... Venstre side, der bodde vi. Den er okkupert nå, men de sier ikke at den er okkupert. At de er frigjort av ukrainere, eller noe slik propaganda, vet du. [Programleder] Så dette var rett og slett en russisk propaganda? Ja. [Dmytro] Propagandakanal, ja. Så, ja. Og så ... Hva betyr det for oss, tenker vi? At det er roser der. Foreldrene våre bor der. Og Julies søster bor der. Så dem er der under okkupasjon. [Programleder] Ja, for nå sier du at egentlig halve byen, på en måte? [Dmytro] Ja, halve byen var ... Rusk og okkupert. [Programleder] Vi kan godt komme tilbake til det, men dette blir veldig sånn nært og ufølgelig. [Dmytro] Ja, det står ... På den tiden hadde jeg ikke så godt norsk for å skrive det så detaljert jeg vil, mens det står i boka 'Flyktninger forteller', den historien. Nettopp. Men ikke sånn kjempe ... Kjempegodt beskrevet, men ja. Det var også ok. [Programleder] Ja, for dette er en bok som du har vært med og bidratt til? Det var ganske kort tid etter at du kom hit? [Dmytro] Ja, et år kanskje. [Programleder] Et år etter alt. Ja. Ikke sant. Nei, men vi kan jo på en måte avslutte litt om dette med din ... altså livet ditt i Ukraina og i forhold til yrke og arbeid. For det skal vi snakke litt mer om senere også, fordi du har jo byttet arbeid. Du har endret liksom yrkessituasjonen din. Men hva betydde arbeidet ditt for hvem du var som person i Ukraina? [Dmytro] Jeg følte at jeg var ektefagperson. Og befant meg akkurat der jeg skulle være. Så jeg følte at jeg er på riktig plass. Og så hadde jeg gått hele veien fra Laling til toppkvalifisert spesialist i yrket mitt. Og så ... Det ga meg veldig stolthet. [Programleder] Ja, du følte stolthet over jobben din? [Dmytro] Ja, fordi jeg visste hvor mye arbeid og erfaring og ansvar som lå bak meg. [Programleder] Men det påvirket hvem du var som person også? Det at du følte at du var stolt over den jobben du hadde, og den opplæringen du hadde hatt, og utviklingen du hadde hatt? [Dmytro] Ja, det var det. Når man går hele veien, så man er spesialist i det man driver med. [Programleder] Yrkesstolthet kaller vi det. Det er viktig å ha, altså. Så bra. Men fra den stoltheten du opplevde, og det som du snakket om med stabilitet og venner og livet i Ukraina, så måtte dere komme dere bort fra krig og konflikt. Du nevner jo den boken 'Mykninger i Norge'. Kan du ikke fortelle hva slags bok er det? [Dmytro] Det er Lillehammer museumsvenner som har hjulpet oss med å skrive våre historier om hvordan flukten er. Ja, nettopp. Så også de publiserte det. [Programleder] Ja. Og du ble spurt om å bidra og skrive noe til den boka. Hva tenkte du da? Var det noe som du veldig gjerne ville? [Dmytro] Ja. Ville dele med min historie, for de syntes at noen kan lære noe av dette her. Hvordan man opplever krigen inni, som person, ikke som militær. Så ... Hvordan man kan bli klar for en sånn situasjon. [Programleder] Så ... Neimen, bra. Det er fint at du har vært med på det. Men fortell oss gjerne litt også nå. Hva gjorde at du kom til Norge? [Dmytro] Så rundt 14.3 ... det er noen dager før vi krysset grenser fra Ukraina til Russland ... Så hadde vi noe sparing av mat og vann som vi skulle dele med slektningene våre. Så det var søsteren til kona mi, som jeg fortalte tidligere. De bodde ikke så langt unna, kanskje tre kilometer fra oss. Men under kamphandlingen var det selvfølgelig ingen god idé å gå til. Vi kom oss fram til henne på en eller annen måte via omværet. Først gikk vi ikke gjennom områdene med private hus. Og så ... Det var ikke beste veien ... Det var så dårligste veien jeg valgte i livet mitt å gå. Så der begynte det plutselig en skuddveksling. Og kulene suste over hodene våre. Eksplosjoner traff i nærheten. Så det var kjempeteit. Ja. Og skremmende samtidig, ja. Heldigvis orienterte jeg meg veldig raskt, og så en betongmur eller garasjen ved siden av, så vi klarte å søke dekning bak den til skytingen roet seg. Og så etterpå gikk vi oss videre, da, og resten av veien gikk uten større problemer. Det var mange døde sivile folk på vei, og ... [Programleder] Det var du og din kone og barn og ... din søster? [Dmytro] Det var en dag vi bestemte oss for å fordele vår mat med kona og søsteren min, familien. Og så, samtidig, ville vi vite hvordan vi kunne evakuere oss. For fra radio fikk vi vite at der er det ikke militære kamper. [Programleder] Grunnen til at jeg spør, er at du forteller jo ... Du beskriver jo noe som var skremmende, selvfølgelig, og at dere så ting som ikke var bra å se. [Dmytro] Om du hadde med barna og ... Ja, barna hadde vi ... Vi tok andre turen etterpå. Vi kom tilbake fra henne. Så vi kom til henne, og hun fortalte oss at foreldrene er allerede evakuert. Men det var ikke evakuasjon, egentlig. De bare tok dem fra huset og sendte dem til Russland. Så heldigvis, han svigerfaren hadde ... Han var kirke... Ikke prest, men ... Ikke prest, men kirkeansatt. Så hadde jeg bekjent der i Taganrog ... Ved inngangen til den boligblokken der søsteren hennes bodde, så sto det soldater. Det var nakne gutter, egentlig. De trodde jeg var en spion eller soldat, og snakket hele tiden om hvorfor de var her, og at de gjorde riktig arbeid. De hadde kommet for å frigjøre byen og lignende ting. Mange av dem var bare sånn rundt sju–atten år, sånn … fulle, med automatvåpen. Det var helt absurd, tenkte jeg. Jeg sto bare stille og nikket, og sa ja, ja, dere er så flinke, fordi jeg tenker at det fulle hodet … Hvis jeg skal si noe imot eller ha min mening, så det fuglehodet skal bare drepe meg med en gang. [Programleder] Så ... Ja, det hørtes ut som en farlig situasjon. [Dmytro] Ja. Og så ... da gikk vi turen tilbake hjem, hentet barn, barnevogn, hentet palett, kontanter vi hadde, lite klær, drikke ... Mora bestemte å være der. Vet ikke hvorfor. Men hun er her. Kom tilbake. Så nå er hun i Norge? Ja. Hun har kommet hit etter oss. Et halvt år etter oss. Så hun er alltid redd for noe. Alltid 'du vil ikke starte på nytt'. Alltid en person som er redd for alt. [SPEAKER_01] Ja, jeg forstår. [Dmytro] Så overnattet vi i kjelleren til dem i en blokk. Og så ble vi ført mot havet av soldater fra den blokken. Det var ikke så langt, det var 500 meter med føtter. Men det var under de soldatene, de fulgte oss. Det var veldig fint at konene våre, kona mi og kjøstera og hennes kjøstera, de begge var gravide den tiden. Så kona mi hadde vært, jeg vet ikke, tre måneder gravid. Og søstera hennes ... Ja, nesten det samme. De tok oss litt snillere. Og så der ... Av soldater. Og så der var det en post. Og nå er jeg på dette havet. Jeg måtte kle av meg fordi de skulle vite at jeg er ... Jeg vet ikke hva de skulle vite, men jeg måtte kle av meg, og det var ... Jeg vet ikke. Fem eller tre-fire plussgrader, det var så kaldt. Så jeg måtte stå litt når de inspirerer kroppen min. [Programleder] Men du vet ikke hvorfor? [Dmytro] Ja, det ... Jeg har skrevet litt nye. Du kan komme tilbake til dette her. For dette er ikke første stripen. [Intro] Jeg skjønner. [Dmytro] Alt ... Ja. Så overleverte de til det andre militæret som kjørte oss. Til en landsby utenfor byen, og det var ikke aktive kamper lenger, men det var fortsatt fullt av soldater og militær teknikk og utstyr og … ja. Hver gang kom vi til et nytt sted, så fikk jeg høre hvor ubetydelig jeg er, og hvordan fantastisk de er selv. Og det fantes nesten ingen forbindelse fortsatt til å ringe noen, nei. Så først da vi kom til landsbyen og utenfor den, så klarte vi å få en kontakt. Så vi fikk vite at foreldrene våre, at sigerforeldrene, er allerede der i Russland. Etter det så ble vi sendt til en slags leir. Vi har stått i en veldig lang kø noen åtte timer, så det kom buss, hentet noen. Og så kom den tilbake og hentet igjen, så det var tusenvis av folk. [Programleder] Og dette var altså en lang kø med ukrainere? [Dmytro] Ja, folk fra Mariupol som skulle vekk. Det er pensjonister, barn, kvinner, mann, menn ... Hvordan var det å stå i den køen? Det var så forferdelig. Du har ikke mat, du er så sulten, du har ikke drikke, du har ingenting. Så ja ... [Programleder] Hvordan forholdt dere dere til barna f.eks.? [Dmytro] Barna og koner ... De ble evakuert som første prioritet. [Programleder] Ja, ok. Nettopp fordi de var gravide kvinner. [Dmytro] De var snille. Tusen hjertelig takk for det. [Programleder] Så du sto på en måte uten familien? [Dmytro] Ja, og hadde ikke kontakt med dem. Men vi visste i hvilken neste landsby det ble sendt. Så da kommer vårens tur. Jeg og en kones søster. Så sier sjåføren at vi ikke skal dit lenger, vi skal til en annen landsby. Sånn like ti kilometer ifra. Men ja, kona vet ikke at vi skal dit, og ... Ja. Men det går fint, vi fikk kontakt i kveld, og fortalte. Heldigvis hadde han bekjent der, i den landsbyen, broren hans, gikk på fotball med den gutten som ... Da han var barn. Så det var ... Ja. Så de hentet konene våre til den leiren hvor vi var. Og så var vi der. Det var en sånn gammel skolebygning, og det var mange mennesker der. Og lite mat fortsatt. Men det var frivillige som drev med dette. Så uansett, tusen takk for at de ga vår HFL, og fordi du gikk barbert på ... Mange uker, ikke vasket ordentlig, og sulten ville ikke, så vi fikk det nødvendige. Selv om det var lite, og ikke nok, men tusen takk for at vi har fått det. Så ... Heldigvis ble vi ikke der, fordi det var en liten skole, mange folk, og hvor alle skal sove, så de sovet på gulvet. Og vi hadde ikke plass, fordi vi kom ganske sent, og vi kom da skolen var full. Full av mennesker. Og ... ja, vi sovet på en slags stol ... Jeg vet ikke. Sånn veldig rar greie. Så også via jeg, kona, mine to, søstera, mannen hennes og moren til mannen. Det var sju stykker. Og så hadde hun ei datter på seks-sju år. Så det var alltid stykker. [Programleder] Og dere hadde ikke plass til å sove alle? [Dmytro] Nei. Men vi sovet sånn, satt på rumpa og så mot veggen. Og sov litt i sånn posisjon. Barna begynte å kaste opp etter tid. Fikk feber, så det var en infeksjon eller noe sånt. Og vi måtte tigge om å få ambulanse. Ambulansen kjørte oss til en by som hadde vært under okkupasjon allerede siden 2014, og der sa legen at han ikke kunne hjelpe oss og ville sende oss tilbake. Jeg vet ikke hvorfor han ikke hjalp oss med noe, vi fikk ingenting, ingen tabletter eller ... Så ville de sende oss tilbake til den leiren, og der vi ville ikke være … Så der i den halen hvor vi satt og gråt, var det en dame, og hun var frivillig. Og hun hjalp oss utrolig mye, da. Hun hadde kontakter blant de militære. Og så frivillige ... Og mange flere kom med biler. Og vi fortalte dem at vi skal til Taganrog. Det er foreldrene våre, og vi må være et sted, hele familien. Men for å komme inn på russisk territorium må han gå gjennom såkalt filtrering. Det er derfor folk ventet i kø flere dager. Og så over bilene sine. Så vi så dette på vei dit. Og så ... De folka som kom, de slippte oss uten kø. Vi var heldige i det. Frivillige kjørte oss dit, og soldatene forhørte oss. Hvem vi kjente blant ukrainske soldater, hva vi hadde gjort. Og så underkjøpte kroppene våre gang på gang. Jeg trodde de lette etter merker på skuldrene som kunne tyde på at noen hadde bare et våpen. OK ... Så til slutt hadde nesten jeg vent meg til å kle av meg naken. Og stå og vente. Kontroll. Så ... ja. Kona mi jobbet i fengsel, så hun fikk mer oppmerksomhet av dem. Så, ja ... Jeg satt og snakka med dem to eller tre timer. De tilbød henne å bli der og jobbe som militær og så videre. Så hun måtte fortelle informasjon om en bekjente fra sjefer. Ja, dette trengte dem. Man bruker alle ressurser for å komme seg ut av den situasjonen, så måtte hun gjøre det. Så til slutt kom vi til Taganrog, og så ble vi henta rett fra russisk grense og så kjørt til Taganrog fordi faren visste at vi skulle krysse i dag. Vi hadde kontakt gjennom de frivillige. Jeg husker en absurd situasjon. Det er kjempekomisk. At Norge reiser grensen med det såkalte Deniro-Russland. Så de har også grense. Den sida den er okkupert nå, det er ikke Russland. Det er Donetsk nasjonalrepublikk, kaller de dette. Ja, nettopp. Den eldste sonen vår hadde fortsatt ikke kommet seg etter matforgiftning eller noe det var. Og så kastet han opp rett foran posten til en soldat fra denne her. Så midt i alt dette mørket ... Det var en eneste nesten ... Litt sånn komisk situasjon. [SPEAKER_00] Ja, jeg skjønner. [Dmytro] Så ja ... Så etter omtrent en uke i Russland kunne jeg tatt ordentlig dusj og spise ordentlig mat og ta en hvil etter det som hadde skjedd. Så så jeg på alle billboardene og militære salgsord i byen. Og samtidig jeg visste hva som faktisk skjedde. Så forstår jeg at vi kunne ikke bli der. Det er ikke riktig. Så de begynte mot oss med krigen, og jeg er der. Nei, det er dissonans i hodet mitt. [Programleder] Ja, selvfølgelig. Jeg skjønner det. [Dmytro] Så stemningen mot ukrainere var også litt sånn veldig fiendtlig. [Programleder] Ja. Ukrainere var ikke nødvendigvis veldig populære. [Dmytro] Hvordan merket du det? Ja, de ser på oss at vi er sånne dyr. Er det bare blikk, eller ...? Men det var akkurat i starten. Jeg syntes at om de fire årene de ser på regjeringen, hva Putin gjør ... Da endret mange seg. Ja, det endret seg. Ja, det endret seg. Men i starten så var det sånn. Så vi bodde hos en bekjent av svigerfaren min, som jeg har sagt, og der fikk vi mat, kunne dusje omkring og fikk litt klær av dem. Så bestemte vi da også å reise videre til Europa, fordi vi skulle ikke blitt i Russland. Og så tok vi tog til St. Petersburg, og derfra videre over til grenser til Estland. [Programleder] Var det uproblematisk å reise med tog til St. [Dmytro] Petersburg? Nei. Det var bare penger vi trengte. Så vi lånte penger, og fikk kjøpt billetter og kjørt. De var veldig overraskende, av våre passporter. For vi har ikke sånn passbok. Vi har et sånt kort. Ja, nettopp. Så de ber om å få vise passet ditt, og så gir jeg dem kort, og hun forstår ikke hva de gjør. De har ikke sånt i ørene. Ja, det var veldig konisk. Så på grensen fortsatte de samme forhjørene og provokasjonene fra soldatene. De stilte spørsmål som ... ... ... hva de syns om denne krigen. Gjør vi det rette? Og så, ja, jeg måtte si ja, ja, ja. Vær så god. Fordi jeg trenger å krysse grensen og ikke se dette her. Så også andre dumme spørsmål ... Jeg ville gjerne protestere. Jeg ville vise at dere er så gale. Jeg ville drepe dem den dagen. Men det var ikke mulig å protestere, for da ødelegger jeg vår plan. Så jeg blir tatt, og alle mine blir tatt. Og så måtte jeg bare spise opp det, og sitte stille og nikke. Så ... I Narva, det er den første byen i Estland, ble vi bare en dag hos en bekjent av svigerfaren. Og så dro vi videre til Polen, hvor noen slektninger allerede bodde. Der bodde far og far jobba. Jobba der. Til ... Ikke min far, far til kona mi, sin søster, mannen. Og det er hans far. Nettopp. Bodde der. Så han og hans familie ville dit. Og vi skulle egentlig ikke være i Russland, så vi bare dro. Så det var ... Nå ... vi har stor familie, egentlig. Så det var 80 stykker som vi kom, og så er det svigerfar, svigermor og så tre søstre. Og en søster og to brødre til kona mi. Og så en av de brødrene ... Han hadde kjempedårlig kontakt med det russiske militæret. Han var veldig patriotisk, og så han skrev masse meldinger at russere er gale. Viste sin mening, og så han ble tatt av dem. Og så han ble slått, og så ... Han har depresjon allerede, tenker jeg. Av dette. Det som skjønner jeg, han ble tatt i bagasjeavdelingen i bilen. Og så kjørt ut, og de satte et våpen mot ham. Og så skulle drepe ham. Men heldigvis, han overlevde det. Hvor er han nå? Han bor nå i Norge. Herfast jobb. Skal være far snart. Så dro vi til Polen. Og så søsteren til kona mi ... De dro videre med mannen og barna til den faren. Og vi og svigerforeldrene ble igjen i den leiren i Polen. Og så der møtte vi en prest som tok oss inn i kirken sin. Jeg tror jeg aldri har møtt et snillere menneske i livet mitt. Han var klar til å hjelpe oss med alt. Han bare sa bo her. Bo her tre-fire år, hvor mye dere trenger. Bare gjør det. Vær så god, penger, vær så god mat, hva dere vil. Bare bruk ressursene mine. For nå var dere i ...? Polen, ja. Der vi var omtrent en måned. [Programleder] Og da var dere i en slags flyktningleir? [Dmytro] Vi flytta fra flyktningleiren til kirken. Og så bodde jeg i kirken. Så der hadde vi en sånn stor stue med senger til alle. Så var det bare et sånt stort rom med mange senger. Så der sovet vi også. Jeg hadde et lite kjøkken der vi drev med mat og matlaging. Dusjkabinett og ja. Så han hjalp meg med å finne arbeid på bilverksted i havnen. Så det var danskbyen der vi var. Det var ikke den jobben jeg likte spesielt godt, men vi trengte penger. Jeg følte så dårlig samvittighet av å forbruke ressurser og gjorde ingenting, så nei. Så jeg jobba. Ja. Så etter en stund forstår jeg at ... og kona også ... at vi kan ikke fortsette slik. Dere kan ikke bo her hos ... Det er ikke vi. Vi er selvstendige. Vi kan betale for oss sjøl. Så da måtte vi forandre litt i livet. Så en dag fant jeg en brosjyre liggende på gulvet. På en sånn stasjon, eller bussholdeplass, var det. Så ligger den på bakken og mottak av flyktninger i Norge. Og jeg fikk en veldig sterk følelse av det. Og så tenker jeg, der måtte jeg dra. Og så minnene kom, da. Fra barndommen, da begynte det å komme TV, sånne europeiske kanaler til oss i Ukraina. Så jeg var barn rundt i ni-ti år. Og så så jeg på skihopping, veldig likt å se på det. Så ... Jeg husker ikke hvor det var, men det var en skihopping som går her på hoppbakken. Så drømte jeg om å besøke et slikt stadion. Og bestemoren var en veldig dyktig person, så ... ja. Hun elsket Skandinavia, hun var ikke her. Men hun leste mye om det. Hun var bare interessert i Skandinavia, hvordan dere har det her. Så ... Og fortalte meg om natur og at det er så vakkert her og god, frisk luft. Og så bestemte vi oss for å komme hit. [Programleder] Ja. Det var det. Det er litt interessant. Så du hadde på en måte fått noe kjennskap til eller historier om Skandinavia og sånn, og så ble det et valg dere tok, å reise til Norge. Hvordan var det når du kom hit? Hvordan var det den første tiden for deg og familien her i Norge? [Dmytro] Det var veldig tungt, faktisk. Så plutselig man kommer, og så man mål, og er alt på nytt. Nytt språk, ny kultur, alt fungerte annerledes enn før. Føler seg dum. Og det er vanskelig å akseptere at man trenger hjelp til alt som handler om livet. Som dokumenter, oversetter, til og med en vanlig tur i butikken. Samtidig føler jeg meg hjelpeløs, og tanken på at jeg har mistet alt jeg bygget i Ukraina, gjør det endetingelig. [Programleder] Var det sånn at du kjente mye på det? Hadde dere tenkt og følt mye på det etter at dere kom hit til Norge? [Dmytro] Ja, vi hadde alt på plass, på en måte. Så nå har det forsvunnet på en dag. Så det var enormt stress. Så det er også en dissonans. Man samtidig prøver hele tiden å si seg selv at man må samle seg, og ikke gi opp, og så begynne å bygge livet opp igjen. Kona var gravid på den tiden, og barn står bak meg, så jeg kunne ikke bare sitte stille og ikke gjøre noe. Jeg følte at jeg måtte jobbe, ordne opp i livet vårt igjen. Men samtidig så føltes det som jeg ikke kunne gjøre noe. Fordi jeg plutselig ikke visste hvordan systemet fungerer her, og hvordan jeg skulle starte på nytt, hva jeg skal gjøre. Det er sånn i helsevesenet jeg sier det skapte en indre konflikt inni meg. [Programleder] Men hvordan løste den konflikten seg, eller gjorde den det? Ble det bedre? [Dmytro] Ja, den samlet meg, og den motivasjonen får meg opp hver dag og gjør ting. Så nå har jeg ikke noen konflikt. [Programleder] Nå er det ingen indre konflikt i det? Nei, nei. Hvor mye har du blitt motivert, eller hvor mye motiveres du av barna dine? For nå har dere jo tre barn. [Dmytro] Ja, dem krever så mye. Jeg som er født og oppvokst i fattig familie uten far, og bare med mor og … Besteforeldrene. Så jeg vet hvor jævlig livet kan være. Så jeg vil ikke at dem skal oppleve dette. Jeg vil at de skal ha det beste i livet sitt. [Programleder] Siden du ikke hadde en pappa da du vokste opp, blir det kanskje ekstra viktig for deg å være pappa? Ja. [Dmytro] Ja, selvfølgelig. For jeg ser på guttene mine ... Hadde jeg hatt far, hadde jeg stilt masse spørsmål som de stiller nå i dag. Og jeg er så glad i å svare på de spørsmålene. [Programleder] Det er noe av det fineste som finnes, når ens egne sønner stiller pappaspørsmål. Det er så fint. Kan du huske et øyeblikk hvor du har virkelig kjent deg usikker eller redd? At du har kjent på usikkerhet eller flykt? [Dmytro] Omtrent rett etter introduksjonsprogrammet begynte jeg å jobbe. Så kunne vi få arbeid, og økonomisk klarer vi oss bra. Begge kan godt språk, og vi begge studerer. Jeg utdanner helsefagarbeider, kunne forsterke norsk på karrieren i innlandet. Og i tillegg jobber vi, så vi har 100 % på oss hver dag. Også barna går i barnehage og på skole og snakker bra. Men vi har gjort alt som forventet av oss for å bli sett på som mer eller mindre normale flyktninger. Mennesker som ikke belaster regjeringer og samfunnet. Men likevel føler jeg meg fortsatt at vi bare er i begynnelsen. [Programleder] At det fortsatt er en vei igjen? [Dmytro] Ja, selv om vi har oppnådd så mye på disse fire årene. Jeg begynte å kjenne på usikkerheten da siste året med kollektiv beskyttelse startet, fordi ... Vi fortsatte ikke hadde fått svar om hva som ville skje videre. Man lever på en måte fra dag til dag uten å vite hva morgendagen bringer, og ... Du bare stiller spørsmål, og har rett, at skal de kanskje sende oss ut, eller kanskje får vi bli her? Og så fins ikke avgjørelse fra Judiai om det. Så jeg prøver bare å minne meg at det verste allerede er bak. [Programleder] Ja, ikke sant? [Dmytro] Og at det ikke hjelper å leve i konstant bekymring. Ja, det er jeg usikker på. Men jeg har en god plan, faktisk. Vi blir her. Og dette er bestemt. [Programleder] Ja, så bra. Det er litt godt å kunne tenke at vi har i hvert fall bestemt oss for hva vi ønsker og vil. Men hva er det som gir deg håp for fremtiden? [Dmytro] Jeg prøver å bare gjøre det riktig, jeg prøver for barnas skyld, for koden min, for familien min. Jeg trenger ikke håp, jeg trenger motivasjon. Jeg trenger, siden jeg har masse motivert, jeg trenger mer motivasjon. Jeg vil ... Jeg vil gå som en tank, rett fram. Sakte, men sikkert. Det er motivasjonen som får meg til å stå opp hver dag. På grunn av dette så lærer jeg språket, studerer, jobber og fortsetter videre. Jeg kan ikke tiltale meg å gi opp, fordi jeg tenker på barna mine, de ser på meg. Og jeg vil at de skal vokse opp i trygghet med en god framtid. [Programleder] Kan ikke du si litt mer om hva som har vært aller vanskeligst her i Norge etter at dere kom hit? [Dmytro] Det vanskeligste syns jeg er bare å akseptere virkeligheten, at nå er vi her, og at ingenting kom til å bli som før igjen. [Programleder] Og så har du også sagt noe om hva som har gitt deg styrke. [Dmytro] Det var som å begynne livet helt på nytt, men uten tid til å stoppe opp eller hente seg inn. Du må bare fortsette framover, selv om du innerst inne fortsatt prøver å forstå hva som egentlig har skjedd i livet ditt. [Programleder] For dere har vært gjennom ganske dramatiske ting? [Dmytro] Det handler om kjempedisonans i deg. I deg som person. Så du på en måte skal sitte, ikke på to stoler samtidig, på mange stoler samtidig. Og det er kjempevanskelig, og du vil egentlig ikke gjøre det med hjernen. Men du må det fysisk, så jeg kan ikke forklare det. [Programleder] Når du kom til Norge, så byttet du yrke etter hvert. Du endte opp med å begynne å jobbe på sykehjem. Hvordan endte du opp med det? [Dmytro] Så det var etter flere jobbintervjuer som elektriker. Da hadde jeg nettopp slutta på lærlingsenteret. Så hadde jeg BN-nivå i norsk, sånn helt grunnleggende norsk. Så jeg kunne snakke normalt, men fortsatt var det masse feil og misforståelser. Så derfor fikk jeg ikke jobb. Så bestemte jeg å prøve meg en sommerjobb på sykehjem. Så etter tre måneder der merket jeg at språket mitt hadde utviklet seg utrolig mye. Jeg var ikke lenger redd for å snakke lesbiske folk om noe. Jeg begynte faktisk å like arbeidet veldig godt. Så det som gjorde det største inntrykk på meg, var miljøet der. Kollegene var utrolig gode. Alle hjelper hverandre om man føler seg som et lag, og det ga meg en følelse av trygghet og at jeg hørte til et sted igjen. Så etter sommeren fikk jeg tilbud om å bli videre og tenkte hvorfor ikke? Hvorfor skal jeg slutte og solge elektriker igjen, begynne på nytt, sitte på NAV-penger uten jobb? Så tok jeg med en gang kontrakten, og så bare ... ja. Jeg trives her, føler meg komfortabel med arbeidet. Og så nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg virkelig ønsker å lære dette yrket, og tvikler meg videre. Jeg ønsker ikke å ikke bare være helsefagarbeider. Jeg vil fortsette å vokse videre, skal ta seaker player og så videre og dank. Så jeg er en sånn person som hvis jeg skal gjøre noe, så jeg skal gjøre det ordentlig. [Programleder] Når du kommer hjem etter en arbeidsdag ved sykehjemmet, hva føler du på da? [Dmytro] Så etter jobb så føler jeg at jeg har gjort noe viktig, noe nyttig. Det gir meg en god følelse som jeg har en ren samvittighet. Som jeg pleier å si litt sånn spøkefullt ... Jeg har ren karma. [Programleder] Du har ren karma, ja, riktig. [Dmytro] Eller god karma, kanskje. Og så jeg merker at jeg begynner å bry meg mye om pasientene. Så hvis pasient har det dårligere, tilstanden blir verre, stenger jeg på det å bekymre meg. Jeg tror at det betyr at arbeidet mitt jeg tar på alvor, og regner dette ikke som et bare vanlig jobb. [Programleder] Når du sier du regner det ikke bare som en vanlig jobb, hva mener du med det? [Dmytro] Det er også noe inni meg, og det jeg har opplevd. At jeg gjør noe viktig, er at jeg redder liv. Da vi gikk den veien til søstera, kona, og jeg så mange dører på vei, Så ville jeg da hjelpe dem med noe, for bare å dekke dem, slik at de ikke blir liggende på gulvet som det er. [Programleder] Så du tror at opplevelsene dine har kanskje gjort at det har blitt viktigere for deg å hjelpe andre? Er det noe på situasjoner på jobb på sykehjemmet som har gjort deg stolt eller rørt? Skjer det ting der som påvirker deg? [Dmytro] Ja, noen ganger takker pasienter eller pårørende meg bare for hjelpen. Eller for vanlig menneskelig holdning. Og det berører meg sterkt. Jeg har klart å gjøre dagen litt bedre for noen. Eller fått en pasient til å føle seg tryggere eller roligere i dag. Spesielt når pasienter begynner å stole på meg. Så blir de glade når jeg kommer på jobb. Som treffer meg med smil, hallo, kjenner meg. Og, ja ... Slik i øyeblikket føler jeg at jeg har valgt riktig retning. [Programleder] Du har åpenbart funnet et yrke og en vei som er bra for deg, og du liker den jobben og det å jobbe innenfor helse og omsorg og gjøre folk trygge og hjelpe andre mennesker, men ... Hvordan er det å ikke jobbe som elektriker, for du er jo elektriker i utgangspunktet, og har jobbet lenge innenfor maskinelle ting og elektroniske ting, så hvordan er det å ikke jobbe som elektriker nå? [Dmytro] Jeg aksepterer realiteten. Jeg kommer aldri til å finne akkurat den samme typen arbeid som jeg har hatt på fabrikken. Det er ikke interessant for meg å bare bytte løysparer og koble til strømmålerne og drive med sånt huselektrisk arbeid, som er veldig populært her mellom elektrikere og elektriske firmaer. Og da det føles at jeg ikke får brukt hele potensialet mitt. Kanskje en dag kommer jeg til elektrafaget, men tviler egentlig på det. [Programleder] Ja, du tror ikke det? Nei. [Dmytro] Jeg har begynt å kjenne at helsearbeid gir meg mer. Det er mer interessant for meg som menneske. Her handler arbeidet ikke bare om teknikk og mekanismer. Det handler om mennesker. Jeg føler at jeg utvikler meg på en annen måte. Og arbeidet faktisk betyr noe for noen hver eneste dag. [Programleder] Jeg hadde tenkt å spørre om identiteten din har blitt satt på pause. Men du har egentlig svart på det nå. For den har jo ikke det. Du har bare utviklet deg. Vi kan snakke litt om dette med å starte på nytt. For det har jo du gjort, og din familie gjort. Og så er det bare ett av barna som er født her i Norge, og som på en måte ikke starter på nytt. Men hva gjør det med deg å måtte starte på nytt i et nytt land? [Dmytro] Ja, dette traff meg veldig hardt. Vi mistet alt vi hadde bygget opp, og plutselig fantes det ingen stabilitet lenger. Det er utrolig tungt når du ikke vet eller forstår hva som kommer til å skje. Man klarer nesten ikke å tenke klart. Det føles som du er i en tåke. Nå er det selvfølgelig mye bedre, og det er fare og uklarheter. Jeg har en plan og retning å bevege meg i. Jeg prøver bare å følge den planen steg for steg. Da jeg var barn og gikk på skolen, kunne jeg noen ganger tenke ... Tenke om jeg kunne starte livet på nytt. Da ville jeg gjort alt bedre. Og på en måte skjedde det faktisk. Livet begynte igjen. På den ene siden er det tungt å vite at alt bare kunne forsvinne på en dag. Men på den andre siden er det også noe spesielt med å få muligheten til å starte fra et blankt dag. Det viktigste er at de nærmeste er fortsatt ved min side. At vennene mine fortsatt finnes i livet mitt, selv om vi er langt fra hverandre. [Programleder] Når er det du føler deg mest som deg selv i hverdagen? Jeg føler meg selv uansett hvor jeg er. [Dmytro] Jeg har ikke forandret meg som ... kjempeforandret meg som person. Kanskje jeg har blitt litt mer målbevisst og mindre lat enn før? Jeg tror egentlig at jeg bare har blitt voksen gjennom alt dette her. Når livet plutselig tvinger deg til å starte på nytt, tar ansvar for familien og hele tiden finner en vei, så forandrer det måten du ser på livet på. Men innerst inne er jeg fortsatt den samme personen. Jeg har de samme verdiene, den samme humøren og den samme måten å se mennesker på. Kanskje har jeg blitt sterkere og mer bevisst på hva som virkelig betyr i livet. [Programleder] Hva drømmer du om, da, for fremtiden din? [Dmytro] Vi har bestemt oss for å bli her. For meg så døde alt der i Mariupol den dagen vi forlatt byen, og så det finnes fortsatt miner igjen, men livet vår er ikke der lenger. Nå har jeg et nytt mål, å kjøpe hjem her og bygge et stabilt liv på nytt. Så det er et kjempeenkelt plan, faktisk. Jeg ønsker å leve et vanlig liv igjen, gå på jobb, komme hjem til mitt eget hus, om jeg oppdager det, familien. Det er egentlig ikke så komplisert. Jeg ønsker bare trygghet, stabilitet og et normalt liv for barna mine og kona mi. Og jeg føler at det er her vi kan skape den framtiden. Så å vende tilbake til Ukraina ville for meg bety å måtte starte helt på nytt enda. Jeg tror ikke psiken vår ville tålt det en gang til. Nå har jeg også fått vite at jeg står oppført i databasen Milot Voretz. Det er riktignok ikke en offisiell statlig database, men mennesker som har krysset grensen fra russisk territorium. Blir ofte stemplet der som separatister. Og det gjorde meg redd for å reise tilbake til Ukraina. Fordi hvem som helst kan finne denne informasjonen bare ved å søke på nettet. Og vi står her under dette, siden vi har ikke gjort noe. Så det er kjempeurettferdig. Og med den patriotiske stemningen som finnes nå der, føler jeg at vi ville blitt møtt med mye fordømmelse. Og vi dro fra landet, vi snakker russisk og ikke ukrainsk til daglig, og plutselig blir man stemplet som noe man ikke er. Men hvordan skulle jeg lære barna mine ukrainsk som første språk, når jeg selv vokste opp i en russiskspråklig familie og fikk russisk som morsmål? De siste fire årene har jeg måttet fokusere meg på å lære norsk fordi jeg måtte bygge et nytt liv, jobbe og klare oss her. Jeg lærte ukrainsk på skolen og kan språket godt, men noen ganger trenger jeg fortsatt litt tid for å finne ord … før jeg snakker, så. Derfor var det også vanskelig å lære barna ukrainsk som hovedspråk. Deres første språk ble russisk, akkurat som mitt. Og så da, hvis vi kommer dit, så blir de pressa der, fordi de snakker russisk, de kjenner ikke til ukrainsk. En kan noen ukrainske ord, de har grunnleggende patriotiske ting, som jeg lærte dem at ... Men ... folk er folk. [Programleder] Folk er folk. [Dmytro] Kanskje noen vil mene at det gjør meg en dårlig ukrainer, men jeg hater det russiske regimet og det de har gjort mot landet mitt like mye som andre gjør. Så ja, det er det. [Programleder] Nettopp. Du tror at du vil bli møtt med noe fordømmelse, kanskje, eller at du ikke blir sett på som en patriot, ekte patriot. Men er det noe du merker når du snakker med ukrainere her i Norge også? [Dmytro] Nei. Her er vi i en båt. Så her finnes det ikke ... Hvis du snakker russisk, så betyr det at du er separatist eller dårlig ukrainsk. Men der i Ukraina er det masse folk som snakker ukrainsk, og snakket russisk tidligere. Overta ukrainsk, begynte å snakke, og så hater de som snakker russisk. Og så vil ikke snakke med dem, skjønner ikke hvorfor. [Programleder] Nei, det er litt vanskelig å forstå det på én måte, fordi dette er jo snakk om språk og historie og enkelte områder, som ganske store områder, hvor man snakker både russisk og jurainsk, eller det er russisk som er hovedspråk. Men kanskje vi kan i hvert fall være enige om at krig og konflikt bringer frem det verste i mennesker, og noen ganger også det beste. Men er dette noe du tenker mye på, det som vi snakker om nå? [Dmytro] Ja. Jeg ... jeg er samtidig redd hvis vi blir sendt ut av landet til Ukraina, og da er vi i en farlig situasjon igjen. Fordi barna kommer til å treffe mobbing. Ja. Dere er så myke folk takknemlige og ... Kanskje litt naive. Så ... Men i Ukraina er det helt annerledes. Barna ler og er stygge mot dem som snakker russisk. Og foreldrene forteller dem at det ikke er greit. Ikke si at alle gjør det. [SPEAKER_02] Nei, nei. [Dmytro] Jeg har ikke antall hvor mye de gjør det, men halvparten sikkert. Så hvis han er turbiner i første klasse i Ukraina og kommer dit med russisk ... Det vil ikke bli bra? [Programleder] Nei. [Dmytro] Sammen med Adelina, datteren min. Hun skal også i barnehagen. Fordi hun snakker russisk, får hun mye mindre oppmerksomhet av lærere. Hvis læreren er kjempepatriot ... [Programleder] Så vil han stemple noen barn, til og med? Ja, nettopp. Jeg forstår at dette er noe du tenker mye på. [Dmytro] Så, ja ... jeg må gjøre alt mulig for å bare fortsette her. Og finne ... Å finne riktig framtid til oss. [Programleder] Men du, vi har nå snakket om viktige ting, selvfølgelig, men det er mye som er viktig. Og du har jo vært inne på det med språk, da. Ikke sant. Nå snakket vi jo nettopp om det med russisk språk kontra ukrainsk språk og ... Men når du, når dere kom til Norge, og når du kom til Norge ... Så måtte du lære deg norsk. Hvordan har det vært å lære norsk? [Dmytro] Å ja. Norsk er ikke et enkelt språk. Det var kjempevanskelig i starten. Spesielt grammatikken også. Jeg tror fortsatt at grammatikken min er ikke perfekt. Så ... Men jeg kan tydelig forklare hva jeg mener, og forstå alt folk sier til meg. Jeg vil virkelig takle alle lærerne ved Lillehammer læringssenter. De gjør en utrolig jobb. Å lære et menneske norsk helt fra bunnen til omtrent B2-nivå på rundt ett år, er egentlig imponerende. Det jeg vil si til andre, er at den vanskeligste tiden er helt i begynnelsen. Så snart man bygger opp et grunnlag i språket, blir alt mye lettere, og man trenger mye mindre energi for å utvikle seg videre. Så tidligere trodde jeg at folk overdrev når de sa dette, men det viste seg faktisk å være helt sant. [Programleder] Det var det, ja. Ikke sant? [Dmytro] Og så, etter mottakleiren ... Etter at vi kom til Norge, så ble vi sendt til Rådet. Det er Rådet som mottar leiren til flyktninger. Så der fikk vi kollektiv beskyttelse, og så bodde der i ca. ti dager. Og så ble vi sendt til Haslemoen. Det var en flyktningleir der vi bodde omtrent tre måneder i sommer. Et veldig fint sted. Vi hadde god mat, aktiviteter ... Alt for oss. Ja, det var en sånn ferie, på en måte. [Programleder] Så bra. [Dmytro] Så ... På Lillehammer kom jeg i september. Og så introduksjonsprogrammet allerede startet. Og jeg kom litt senere enn det starta. Så den var på kapittel tre, for eksempel. Og jeg begynte der, fra kapittel tre. Så det var enda vanskeligere for meg å komme opp. Så jeg måtte starte fra kapittel én. Og så holde fokus på kapittel tre, der den var ... [Programleder] Vi hører jo nå at det har gått veldig bra. Vi hører jo at du snakker godt norsk. Men kan du beskrive en situasjon der språk gjorde at noe ble vanskelig for deg i hverdagen din? [Dmytro] Ja, jeg husker det som om det var i går. Det skjedde slik. Vi bodde på flyktningmottaket i Haslemoen. Kona mi var gravid, og alle visste at fødselen til kona startet når som helst. Så en natt rundt klokka tre vekket hun meg og sa at det hadde startet. Så jeg løp til vakten for å si at vi måtte ringe til ambulansen, og problemet var at jeg bare glemte hva jeg skulle si. Så det var bare ... Men selv om de ordene jeg jobbet på hele dagen ... Så det eneste jeg egentlig måtte klare å si ... Kunne vi føde? Vi trenger ambulanse. Men i det øyeblikket klarte jeg nesten ikke å få fram noe. Så til slutt klarte jeg bare å si tretallet 113. Så forstod de meg med en gang. [Programleder] Alt gikk bra den gangen. Ja, du gjorde det. Alt gikk fint. Men har du opplevd det motsatte? At du har opplevd at språket, selv om du har måttet lære deg et nytt språk, at det har skapt noen muligheter for deg? [Dmytro] Ja, språket har gitt meg ... Jeg studerer noen helsefag. Så det er en kjempemulighet. Og så på hver tid ... Jeg er så stolt av meg. Jeg lærte et nytt språk. [Programleder] Kjempebra. Men det har vært ganske mye jobb for deg? [Dmytro] Ja, jeg jobber masse, men jeg har aldri gjort hjemmelekser. [SPEAKER_02] Ikke? [Dmytro] Interessant. Jeg har veldig god hukommelse. Så kanskje dette er en nøkkel. [Programleder] Nettopp. Så du er litt heldig. Du har sånn klisterhjerne, som vi sier. Ting bare fester seg. Så det er det. [Dmytro] Men jeg kan ikke engelsk godt. Det begynte å progressere raskt etter at vi flyttet hit. Fordi jeg lærte det på skolen, hadde OK karakter. Men man snakker ikke engelsk i hverdagen i Ukraina. Så da vi kom hit, så ... Første språket vi kunne kommunisere med nordmenn, var engelsk. Så de snakket til oss engelsk, og da forstår vi litt bedre hva de trenger av oss. Vi kan fortelle litt, informere hva vi trenger, eller hva vi skal. Så ja, etter noen måneder så begynte engelsk å progressere. Og så jeg tenker at nå er det introduksjonsprogramstart, jeg må slutte. Jeg må slutte å øve på engelsk. Jeg må fokusere på norsk. Ja. Og så ... Ja, de første to-tre ukene, så ... Det var forferdelig. [Programleder] Når følte du deg for første gang litt hjemme i Norge? For det er jo ikke her du kommer fra, men du kom hit. Når følte du deg hjemme? [Dmytro] Når vi reiser på besøk til svigerforeldrene, som har blitt bosatt i Missen, kjenner jeg noe spesielt når vi kommer tilbake derfra. Når jeg reiser hjem igjen etter turen, får jeg en følelse av noe kjent og nært. Som et sted jeg hører til. Og jeg husker ikke nøyaktig når den følelsen begynte å komme. Kanskje skjedde det gradvis. Men en dag forstår jeg plutselig at dette stedet til GLNG føltes fremmed for meg. Ja, det begynte å føles som hjem. [Programleder] Kjempebra. Hva betyr det for deg å bli forstått av andre? For du har jo på en måte fått oppleve begge deler. I starten var det selvfølgelig vanskelig, fordi da kunne du ikke norsk, og du hadde heller ikke så god kontroll på engelsk. Så hva betyr det for deg i dag at jeg forstår deg, og andre forstår deg, både på jobb og privat? [Dmytro] Ja, jeg forstår, som jeg sa, faktisk at jeg har lært et nytt språk, og for meg er det en stor prestasjon. Jeg kan nå trykke tankene mine og forklare hvem jeg er på et annet språk, og det gjør meg så glad. Noen ganger så stopper jeg opp å tenke på det. For noen år siden kunne jeg ikke si en eneste setning på norsk. Og nå lever jeg hele livet mitt på dette språket, så dette gir meg masse selvtillit. Fordi jeg ser at jeg er i stand til å lære nye ting, og tilpasse meg, og jeg er fleksibel. Så livet er blitt vanskelig. [Programleder] Du jobber jo i et yrke også hvor språket er viktig. Ja, det er veldig godt. Og nå sitter du i en podkast og snakker norsk, så det går ganske bra. [Dmytro] Ja. Irke, jeg har gitt meg veldig mye. Tenk på det om man snakker sju timer på norsk. Språket vokser øyeblikkelig. Ja. [Programleder] Det er helt riktig type jobb å ha hvis du skal lære språk også. Ok, la oss snakke litt om fremtiden. Men vi skal også snakke litt om fortiden. Fordi de hører jo ofte sammen, da. Ja. Hva er det du savner mest fra livet ditt i Ukraina? [Dmytro] Savner minnene fra fortiden, og egentlig bare dem. Så jeg forstår at alt har foranbredt seg, og at stedet jeg savner, kanskje ikke finnes lenger slik det var før. Det er ikke bare byen jeg savner, men følelsen av livet vi hadde der. Venner, hjemmet vårt, den hagen, jævlig hagen. Hverdagen og ... den tryggheten. [Programleder] Tenker du ofte på det? [Dmytro] Du tenker mye på ... Jeg har ikke tid til å tenke på det. Fordi jeg studerer, jeg må jobbe med oppgaver, jobber rundt 100 %. Har tre barn som trenger oppmerksomhet, husarbeid. Ja, kanskje. Det er akkurat når jeg er hos deg i dag. Da trenger jeg masse. [Programleder] Klart. Nå kommer kanskje minnene og tankene, ja. Jeg håper det er noe positivt med det også, men hva er det som gir deg håp i hverdagen nå? [Dmytro] Jeg ser på familien min, og egentlig går det bra med oss. Vi beveger oss mot målene våre. Sakte, men sikkert som en tank, som jeg sa, som bare fortsetter framover, uansett hva som står i veien. Vi har vært gjennom mye, men vi stoppet ikke opp steg for steg. Og dette gir meg styrke og håp, og ser hvor langt vi allerede er kommet. [Programleder] Hva er det du er mest redd for, da, når du tenker på fremtiden? [Dmytro] Så det er det verste. Jeg er veldig redd for å miste alt igjen. Så jeg vil ikke treffe det situasjonen lenger. For dette har kostet oss utrolig mye krefter å komme dit vi er nå. Vi har vært igjennom veldig mye, kanskje det er derfor jeg hele tiden prøver å planlegge livet vårt framover og holde stabiliteten så godt jeg kan. [Programleder] Det er det dere trenger, og det dere på en måte må ha, det er trygghet, stabilitet og en plan og en forutsigbar fremtid. Hva er du mest takknemlig for i livet ditt akkurat nå? [Dmytro] Jeg vil si tusen takk til Norge og forhjelpene vi fikk i starten. Så den betydde utrolig mye for oss. Da vi sto i en situasjon hvor vi hadde mistet alt og ikke visste hva som skal skje. Og så vil jeg takke for alle mennesker vi møtte på veien hit. De som hjalp oss, støttet oss, eller bare behandlet oss som vanlige mennesker. Selv om de vanskelige opplevelsene har på en måte ført oss dit vi er der i dag. [Programleder] Men hvis du kunne sendt en beskjed til deg selv for noen år siden ... For det er jo i løpet av de siste årene at det har skjedd mye dramatisk i livet ditt, ikke sant? Hvis du kunne sendt en beskjed til deg selv, la oss si for fem år siden, hva ville du sagt? [Dmytro] Kanskje bare at alt du kommer til å gjøre, vil være riktig på en eller annen måte. Selv om feilene og de vanskeligste valgene kommer til å føre deg dit du skal være. [Programleder] Men hvis det er en siste ting du kunne tenkt litt på eller fortalt oss litt om ... Hva ønsker du at lytterne skal føle når de hører historien din? [Dmytro] Jeg vil først og fremst at lillen skal forstå hva som står bak ordet 'flyktning'. Det finnes vanlige mennesker med vanlig liv. Vi hadde hjem, arbeid, planer, venner og drømmen, akkurat som alle andre. Jeg ønsker ikke medlidenhet. Jeg vil heller at folk skal føle litt forståelse, og kanskje sette mer pris på stabiliteten og friheten de har i livet sitt. Fordi man aldri tror at alt kan forsvinne så raskt, før det faktisk skjer. Samtidig håper jeg at historien min også kan gi noe positivt. At mennesker kan forstå at selv om dette er veldig tunge opplevelser, er det mulig å starte på nytt, bygge opp livet igjen og fortsette. [Outro] Du hører på 'Stemmer i eksil', en podkast produsert ved Universitetet i Innlandet. Universitetet i Innlandet samarbeider med Nansenskolen i prosjektet. 'Stemmer i eksil' er støttet av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse gjennom programmet for Ukraina-kompetanse, Ua-komp, som inngår i det norske Nansen-programmet.