Latest / Stemmer i eksil / Stemmer i eksil - en introduksjon
Transcript
- [LARS] Du hører på Stemmer i eksil. Her formidler vi personlige historier fra ukrainske flyktninger som har ankommet Norge. Velkommen til første episode av Stemmer i eksil. Jeg heter Lars Teppen Johansen, er prosjektleder og har med meg Lars Arne Dahl, som bidrar som programleder for podkasten Stemmer i eksil. Lars Arne, vil du fylle på med litt mer introduksjon? [LARS ARNE] Ja, det kan jeg gjerne. Du sa jeg var programleder. Jeg er så heldig å få lov til å være det, da, for den podkastserien her. Og så har jeg også vært så heldig at jeg har vært med litt fra starten av. Og vært med og påvirket litt dette prosjektet som handler om å få frem stemmene til noen ukrainere. Så jeg er heldig. Og så er det ikke så ... Det er ikke bare lett heller. Det er noen ting som er utfordrende med dette prosjektet, men jeg er veldig heldig som får lov å være med. [LARS] Og vi er allerede godt i gang med intervjuene, og da er hvert fall jeg veldig spent på dine refleksjoner og opplevelser i møte med de første informantene. [LARS ARNE] Jeg gikk jo inn i det med litt sånn både ... Hva heter det, hva sier barn? Grugleder seg. Fordi det er jo åpenbart mye som er veldig spennende og fint med å få møte disse ukrainerne som har kommet hit til Norge. Men så er det også noen utfordringer. Og det aller første jeg kanskje tenkte på, var det språklige. Skal sitte og ha personlige og kanskje til og med litt dype samtaler med ukrainere her i Norge. Som naturligvis ikke har norsk som sitt morsmål. Så det var jo noe vi brukte litt tid på å snakke om. Men det jeg gledet meg mest til, tror jeg var å høre hvordan det er å være ukrainer i 2026. Og tenker at det er noe vi alle trenger å høre litt om. Hvordan er det å være menneske på ... Ikke bare på flukt, for dessverre er det mange mennesker som er på flukt. Men å være på flukt fra noe som pågår nå, som de må ha med seg inn i den norske hverdagen sin. Og hvordan klarer de å knytte fortid, nåtid og fremtid som voksne mennesker i et nytt land. Vi er jo så heldige at vi har en prosjektgruppe også. Så vi har jo ikke hoppet uti dette her barbeint. Vi har jobbet godt i forkant. Og så har vi hatt møter med informantene, som vi kaller dem da, eller disse ukrainerne, i forkant av podkastene, for å bli kjent med dem og vite litt hva er det vi skal fokusere på? Hva slags skjebner er det vi møter? Det har vært veldig spennende. Og så håper jeg også at dette er, og tror at dette er spennende for alle andre også, å lytte til. [LARS] De har allerede snakka litt om det, men hvilke forventninger hadde du før første intervju? Var det noe du grua deg til? [LARS ARNE] Det jeg kanskje gruet meg mest til, var når du skal snakke med et menneske som naturligvis er ekspert på sin egen historie, sin egen fortelling, og jeg vet veldig lite om den, bortsett fra det forarbeidet vi har gjort, så er det noe med hvilke spørsmål er det som fungerer? Hva får frem det viktige fra den fortellingen uten at vi tråkker over noen grenser? Når du møter mennesker med et levende traume, så må du være litt forsiktig. Men samtidig ønsker du at de skal dele, sånn at vi blir godt kjent med dem. Selv om vi bare hører dem på en podkast, så er det noe med at vi ønsker gjennom den samtalen å kunne se dem i øynene når de forteller. Vi til dels har klart. Også fordi at mange av informantene våre byr på seg selv. Det var også en ting jeg kanskje grudde meg litt til. Vil de velge å ikke fortelle mye? Er det vanskelig å snakke om dette her? Og det er det jo åpenbart. Vi har hatt tårer i studio og vi har måttet ta pauser og sånn. Så dette er sterkt og nært. Men samtidig så har de vært veldig opptatt av at de vil dele. Så noe av den skepsisen min til om det var ting som var for vanskelig å snakke om, den har egentlig blitt møtt med noe positivt. De er veldig åpne og klare for å dele. Så noe av det å grue seg var berettiget, men mye av det var også ikke berettiget. [LARS] Det var godt å høre. Men hva har overrasket deg mest med menneskene du har møtt? [LARS ARNE] Det som overrasker meg mest, tror jeg, er den, på godt norsk, resiliens, eller motstandskraft som du kan se i, og høre, i fortellingene til mennesker i alle aldre fra ulike deler av Ukraina med ulike bakgrunner. Det er noe som er felles for dem, at de har en sånn styrke. Og hver gang jeg møter den styrken, så tenker jeg på mitt eget liv og ting som kanskje er jeg opplever som vanskelig, og så får jeg et veldig annet forhold til det. For jeg ser hvor sterke de er i møte med veldig vanskelige ting. Og én ting er liksom å oppleve krig både for seg selv og de rundt seg, men de må også flykte fra det og samtidig hele veien ha et blikk tilbake på det og se fremover. Det er noe som har, om ikke overrasket meg, så i hvert fall gjort meg ekstra glad i de ukrainerne vi har møtt. Fordi de er såpass sterke. Så det syns jeg er ... Det er helt fantastisk, egentlig. [LARS] Veldig fint å høre. Hvilke historier eller sider med livene deres får vi sjelden høre om i mediene? Har du gjort deg noen erfaringer der? [LARS ARNE] Ja ... Nå er jo ikke jeg noen Ukraina-ekspert, men som de fleste andre så hører man jo og leser mye om Ukraina. Og det vi ofte får servert, eller det som finnes veldig lett tilgjengelig, er krigens brutalitet. Og så er det mye tall, det er mye frontlinje, og det er to stater. Og det er politikere og ledere. Det vi gjør, er å møte menneskene som har alle sine små og store gleder og utfordringer. De skal prøve å få til et liv akkurat som jeg og du, og alle dere som hører på. Og det er på en måte det som kanskje er mest interessant også, å få de nære historiene. Og jeg tror at folk flest har veldig godt av òg, som jeg var litt inne på et sted ... Og selv om vi bare hører stemmene her, det å kunne se ukrainere i øynene og forstå. Hvor er det du kommer fra? Hva er det du opplever? Og ikke minst, hvordan ser livet ditt ut fremover? Og hva kan vi gjøre for å gjøre det til et bedre liv? [LARS] Er det noe de i intervjuet har til felles? På tross av at de kommer fra ulike steder og livssituasjoner. Det er den derre motstandskraften, tror jeg. [LARS ARNE] Den enorme styrken. Jeg snakket jo med en ung dame og spurte henne om akkurat det. Hva er det denne motstandskraften kommer fra? Selv om vi kan kanskje si at de aller fleste mennesker har en viss motstandskraft, men her virker det som det er så jevnt fordelt utover. Alle har det. Vi har snakket med tenåringer, vi har snakket med godt voksne mennesker. Menn og kvinner fra øst og vest. Og alle har en sånn resiliens mot overmakt og overgrep. Som jo dette er, ikke sant? Med invasjon og ... Og det hun fortalte, var at Ukraina har en historie. Med overgrep og store kriser. Sultkriser, invasjoner, kriger ... Og at alt dette her har skapt en sånn motstandskraft i befolkningen. Så det tror jeg er felles for dem alle. Og i tillegg merker jeg at de også har, selv om det er vanskelig å se langt fremover for folk som lever i en sånn eksistensiell krise når hjemlandet ditt er under angrep ... Så klarer de allikevel å ha fokus på det de kan gjøre. De starter opp Ukrainaforeninger, de bidrar inn for å dele og fortelle sine historier. Så jeg føler at det også er en ting som er felles for de vi har snakket med. At de er veldig åpne og veldig motstandsdyktige. Og da blir det mye lettere å møte dem også, sånn som vi gjør. Hva tror du nordmenn flest ikke forstår om det å være flyktning? Ja, det har jeg tenkt mye på. Jeg har jobbet med flyktninger som lærer opp gjennom mange år. Og stilt meg selv det spørsmålet før. Hvordan er det å være flyktning? Og så tror jeg at svaret ligger i at når de aller næreste tingene dine, både mennesker og steder og bygninger og lukter og opplevelser, når alt det står på spill og du må reise fra det, Først da skjønner du kanskje hva det er å være flyktning. Og for de fleste av oss, heldigvis, som bor her i Norge, så slipper vi å måtte reise fra absolutt alt. Og det å høre at noen av disse som vi har snakket med, forteller om gaten de bodde i, og kjærligheten de hadde til den, og som de kanskje først oppdaget når de måtte flykte, det setter jo ting litt i perspektiv, da. Kanskje dette lærer oss å sette pris på de nære ting mer, Lars. Det kan hende. [LARS] Har noen av intervjuene utfordra dine egne fordommer eller antakelser? Helt åpenbart. [LARS ARNE] Når du går inn i et prosjekt som dette, som handler om et land i krig og et folk på flukt, så tror jeg at jeg nesten blir mer mørkt i sinns enn de jeg skal snakke med fra Ukraina. Jeg får en idé om at disse menneskene har det så fælt. De har hatt det så grusomt at de sannsynligvis ikke har så mye positivt å snakke om. Men når jeg setter meg ned og snakker med dem, så skjønner jeg jo at de har gleder, de har latter, de har alle de samme følelsene. Hele registeret. Det har de i behold, selv om de har mistet mye. Så der hadde jeg kanskje en fordom i forhold til hva det betyr å være på flukt. Men det blir fort gjort om til at jeg skjønner at dette er mennesker på hele registeret. [LARS] Så fint. Som universitet så er vi naturligvis opptatt av utdanning og kompetanse. Opplevde du at det var stor forskjell mellom hvordan folk hadde det før krigen, og livet de lever nå? [LARS ARNE] Ja, det må jeg si. Og det er en av de tingene som vi har hatt litt fokus på i dette prosjektet. Det med hva skjer med den kompetansen, den personen du er, i det øyeblikket du må flytte til et nytt land. Og mange av de som vi har snakket med, har jo heldigvis fått muligheten til å bruke kompetansen sin og det de kan, også når de kommer hit. Men for noen av dem så er veien litt lengre. Så det å høre om og se at det kan være ganske vanskelig å være voksen på flukt også, i den forstand at du kanskje mister deg selv litt på veien fordi du ikke får lov til å bruke all kompetansen din og ... Erfaringen din. I disse tider er vi så opptatt av at vi skal se mennesker og hva slags realkompetanse man har. Hva er det du faktisk kan? Hva har du gjort før i livet ditt? For noen av dem tar det litt for lang tid, kanskje. Én person vi snakket med, har på en måte klart å ta sin utdannelse og tidligere yrkeserfaring helt direkte inn i det norske samfunnet. Både kunne jobbe med fagfeltet sitt, som kan være innen IKT eller juss, samtidig kunne gjøre noe for ukrainerne som er her. Det å kunne kombinere to kompetanser, både at du er fra Ukraina og har en utdannelse ... Vi har hørt eksempler på det, og på det motsatte. Noen som enten ikke har hatt muligheten til å gå videre i sin kompetansevei, eller noen som faktisk også har valgt det bort. Vi snakket jo med en ung mann her som tidligere var elektriker og jobbet innen sånn ingeniørfag. Og hadde en viktig posisjon der, som snudde helt og ville begynne å jobbe innen helsefag. Og hva er det som skjer med et menneske på flukt som gjør at man også velger å gå en helt annen vei? Fint. [LARS] Så skal vi snakke litt om sterke og rørende øyeblikk. Var det noen historier som var vanskelig å høre, og var det noen øyeblikk som gjorde spesielt inntrykk på deg? [LARS ARNE] Du kan si at det aller viktigste i forhold til det med at det blir sterkt og følelsesmessig kanskje litt for mye noen ganger også, er når noen av de vi har snakket med, forteller om familie som fortsatt er i Ukraina. Det kan være unge mennesker som forteller om besteforeldre som enten ikke vil eller ikke kan komme seg ut. Og det bringer jo frem noen tårer, når man forteller om sine nære på den måten. Og vi hadde også en gjest her som forteller om at før hun måtte flykte fra Ukraina, altså før krigen, så hadde hun ikke i tilstrekkelig grad vært i god nok kontakt med foreldrene sine. Og så måtte hun flykte mens foreldrene fortsatt er igjen i Ukraina. Og kontakten har jo økt proporsjonalt. Så her er det ... Man har liksom på en litt sånn tøff måte lært en del ting om seg selv og menneskene rundt seg. Og jeg tror at det er det aller viktigste, egentlig. At det er de menneskene som man enten mister eller må forlate. Som er det aller sterkeste. Så derfor har det blitt noen tårer og noen pauser. Og det var vi jo på en måte forberedt på. Vi har jo hatt en prosjektgruppe som også har snakket om dette med vårt ansvar. Altså når vi snakker om sterke følelser og stiller dem spørsmål som er veldig personlige. Hvordan forholder vi oss til det, og hvordan gjør vi dette riktig? Så jeg tror vi har vært bevisst på det. Men ja, det har vært noen sterke øyeblikk. [LARS] Så når du kommer hjem etter jobb ... Det har vært nydelig et intervju. Er det da sånn at du fremdeles spinner litt videre på det du har hørt? Er det noe som fester seg litt i deg? [LARS ARNE] Det er det. Absolutt. Jeg får et voldsomt behov for å ta kontakt med dem med en gang og spørre hvordan det gikk. Og det gjør vi jo også. Men vi gjør det på en måte litt sånn ... Vi gjør det som institusjon, da. Vi sender ut og følger opp litt. Men ja, når jeg kommer hjem, tenker jeg ofte på hvordan de har det nå. Eller hvordan gikk det med dem da jeg stilte det spørsmålet. For noen av de spørsmålene jeg også stiller, selv om jeg prøver å være bevisst på det, så er det noen spørsmål som jeg kanskje føler er veldig personlige. Når jeg stiller spørsmålet ... 'Hvis du lukker øynene dine og ser for deg Ukraina i fremtiden, hva ser du da?' Så er det noen som reagerer veldig sterkt på det, naturligvis. Og det bringer frem noen følelser. Så ja, dette tar man med seg hjem. Dette er en sånn type oppgave som man ikke kan legge igjen på kontoret. [LARS] Her er det åpenbart mange som har vært gjennom mye. Har du møtt mye håp? [LARS ARNE] Heldigvis så har jeg møtt mye håp. Og som jeg sa tidligere her, så hadde jeg jo kanskje en fordom på akkurat det der med at det er bare synd på dem, og at livene deres bare er mørke. Men så ser jeg at de ... Og hører da gjennom disse samtalene at det er masse håp. Men at de også har en sånn styrke som gjør at det håpet ikke bare blir noe sånn luftslått eller noen tomme forhåpninger. Det ligger liksom en styrke bak dette håpet, da, som gir seg uttrykk i både de derre nære relasjonene. At man er veldig sånn ... Man har håp for sine egne barn, eller for seg selv, eller for de som er igjen i Ukraina. Og så har man ikke minst håp for landet sitt. Det er noe vi er nysgjerrige på. Når et land blir så utsatt, så er vi opptatt av å høre hvordan tenker du at dette går, og hva er håpet ditt for fremtiden? En av de vi har snakket med, var tydelig på det. Da hun fikk spørsmålet om hvordan du ser for deg Ukraina om ti år ... Så sier hun at da er vi blitt en del av EU. Vi er et moderne, likestilt, fantastisk land. Sånn at håpet hennes ligger jo på det nivået også, og det er veldig fint. Så svaret er ja. Det er masse håp her. [LARS] Og det er det sikkert mange av lytterne som har også. Men hvilke strategier er det de bruker for å håndtere savn, usikkerhet og bekymringer? Har de gjort noe funn der? [LARS ARNE] Ja ... Det du kan si, er jo at ... Vi var litt inne på det, men dette med å søke sammen ... Det at ukrainere i eksil finner hverandre gjennom foreninger og aktiviteter, kultur ... Det tror jeg jo er en strategi som de har. Og så er jeg usikker på om den er veldig bevisst. Ut ifra det jeg har klart å forstå, så er den litt sånn automatisk. Det er noe med at de ... Og det gjelder ikke bare ukrainere, men ... Folkegrupper, folk fra en nasjon, prøver å finne sammen for å styrke hverandre. At det er det det handler om. Det handler om identitet, overlevelse og fremtidstro. Så der man ser at de finner hverandre gjennom sånne foreninger, så tror jeg det er det som er grunnen. Det er en strategi. [LARS] Har du noen eksempler på historier som handler om mestring eller nye muligheter i Norge? [LARS ARNE] Ja da, egentlig flere der, altså. Kanskje naturlig å trekke frem en ung mann ved navn Anton, som måtte flykte fra Ukraina. Hadde sine personlige interesser, sine talenter og gaver, på en måte, gjennom at han likte ... En er veldig glad i kunst og film og litteratur og den typen ting. Og som da kommer til Norge aleine som ung mann og ender opp med å kunne gå akkurat den veien. Og det er jo et eksempel på at man virkelig kan finne en god vei. Selv om veien er vanskelig, så er det noen gode løsninger. Og så har vi jo eksempler på noen enda yngre som følger videregående opplæring, og som opplever at man er faglig så sterk at man kan rykke mye raskere frem enn det kanskje systemet er vant til. Og det er også en suksesshistorie, sånn som jeg ser det. Så når noen gjør det så sterkt faglig at man kan ... Slippe å bruke ekstra lang tid på sin videregående opplæring. Men i stedet for å rykke frem, så er jo det en voldsom mestringsfølelse. For henne, da. Det er jo noe vi utforsker litt i den samtalen, så den er det bare å glede seg til. [LARS] Ja, jeg gleder meg i hvert fall. Vi har jo allerede vært litt innpå det. Men jeg har lyst til å grave litt mer i det som handler om å intervjue mennesker i sårbare situasjoner. Og det går litt sånn på tillit. Hvordan skaper man eller bygger man tillitsforholdet når man skal snakke om de her vanskelige erfaringene? [LARS ARNE] Ja, det er ganske krevende. Og det er nok et ansvar som vi som jobber med dette prosjektet, har. Vi må bygge opp den tilliten hos de vi snakker med, og vi må vise dem tillit også. Så jeg tror at det at vi møter dem som mennesker og viser dem omsorg, og at vi gjør det for alle vi snakker med, tror jeg er kjempeviktig. Så vi har jo innledende samtaler og sånn. Og når vi setter oss ned og snakker sammen, så er vi veldig opptatt av det med trygghet og ... Du kan si så mye eller så lite du vil. Det er ingen som forventer noe av deg. Vi er bare nysgjerrige og interesserte. Og det tenker jeg er en så fin måte å møte mennesker som har det litt utfordrende, da. Så jeg både håper og tror at vi har fått til det. Og det er jo bare de vi har snakket med, da, som sitter med svaret på det. Men vi tror i hvert fall at vi har gjort en god jobb der. [LARS] Har du noen eksempler på temaer som du måtte gå ekstra varsomt fram med? [LARS ARNE] Jeg tror de temaene handler mye om det at man har reist fra landet sitt. Og om man på en måte føler noe ... Det er litt vanskelig å spørre om, men om man føler en slags skyldfølelse, eller om man har noen vonde tanker knyttet til det å måtte reise fra landet sitt. Så det har vi turt å spørre om. Jeg tenker at de svarene vi får, er ganske gode. Og at vi forstår det også veldig godt når vi hører hvordan det har vært å leve under dette og komme seg bort fra det. Vi får jo noen fortellinger om hvordan det er å flykte. Og når vi får høre de fortellingene litt sånn i detalj, kan du si, så skjønner vi veldig godt at noen ganger så må mennesker ta valg som man gjør. Men det er kanskje et sånt type spørsmål som det har vært litt vanskelig å stille. Fordi vi ønsker jo ikke at noen skal føle noe skyld, eller at man skal føle seg dårlig på noe vis. Men samtidig er det veldig naturlige spørsmål når man reiser fra et land i krig. [LARS] Har du opplevd at noen har fortalt deg mer enn det de først hadde tenkt? [LARS ARNE] Vi har et eksempel på det også, altså. Eller vi har egentlig flere eksempler. Men et som er veldig åpenbart, er når en person forteller oss at det finnes noen lister over mennesker som har reist fra Ukraina, og som underveis har sett seg nødt til å si ting overfor russerne. Som de kanskje egentlig ikke mente, men som de måtte si for å overleve. Og at dette da kommer og i ettertid og blir et litt sånt problem for dem, det kom litt brått på meg, merket jeg. Da følte jeg liksom at politikken kom litt inn i podkast-studioet, og de store statlige aktørene. Og når jeg får høre om ministerposter og lister, da vokser det litt ut av dette studioet her. Så det kom litt overraskende på meg. Men samtidig så kom det fra personen selv som hadde lyst til å dele det. Så ... Men det overrasket meg litt. [LARS] Ja, for dette var jo anklager om å være pro-russisk. Ja, rett og slett. [LARS ARNE] Og det skjønner jeg er en tøff anklage å få. Og historien som den unge mannen her forteller til oss, handler jo om dette med at man noen ganger må ta valg for å overleve. Og det er veldig lett når du da hører det, å forstå hvorfor dette skjer. Men det er klart at det å få den historien her, om at det finnes lister over de som er prorussiske, som en slags sånn anklage, at man svikter landet sitt, er ganske tøft å få i et podkaststudio. Og det er vanskelig å følge opp også. Men vi har gjort så godt vi kunne. [LARS] Så skal vi snakke litt om hvordan, eller hva, intervjuene har gjort med deg. Med deg som person. Så hvordan har dette prosjektet påvirka deg personlig? [LARS ARNE] Det har påvirket meg i den forstand at jeg har fått et helt annet bilde av Ukraina-konflikten. Nå er jo jeg heldig som får lov å møte alle disse ukrainerne og snakke med dem, og så deler vi det jo da i denne podkastserien så flere kan få høre. Men det har gjort noe med meg i den forstand at jeg ... Jeg forstår litt mer, tror jeg. Forstår litt mer hvordan det er å ha det som vi ofte kaller et sånt kollektivt traume som ukrainere har, hva det betyr. Og hva det betyr å være på flukt og komme til et nytt land. Selv om jeg også har møtt mange mennesker før som har vært flyktninger, Så har dette gjort noe med meg i den forstand at vi har kommet så nært på dem. Som bare beviser for meg at den gode samtalen er kanskje noe av det beste du kan gjøre i møte med mennesker. Snakke sammen. Så jeg tror jeg har lært mye. Er det noe du har begynt å sette mer pris på i ditt eget liv? Det blir jo en litt sånn floskel, da. Men jeg har lært meg å sette pris på de nære ting. Så jeg tror det ... Man lærer noe om seg selv også når man møter mennesker som har vært gjennom så mye og står i så mye. Så jeg setter pris på ting, rett og slett. Hva håper du lytterne sitter igjen med etter å ha hørt på episoden? Håper de sitter igjen med en nærere relasjon til ukrainere som folk, og Ukraina som land. For jeg tror, som vi har vært litt inne på, at i nyhetsbildet så får vi alt det fæle, og vi får tallene, og vi får det grusomme, og ikke minst får vi politikken, storpolitikken. Men her så møter vi mennesker, og de forteller og deler. Så jeg håper at folk sitter igjen med det, at de har blitt kjent med hva ukrainere ikke bare er, men hva ukrainere kan være. Er det en viktig lærdom eller innsikt du mener vi alle burde ta med oss? Det er noe med at i det øyeblikket du er et menneske som har måttet reise fra landet ditt og så komme til et nytt samfunn og gjøre ditt beste for å klare deg her, samtidig som du har et håp for opprinnelseslandet ditt, så trenger de å møte menneskene. På en ålreit måte, uten fordommer, men med nysgjerrighet. Jeg tror de fleste av de vi har snakket med, også tenker at det er det de ønsker seg. [LARS] Hvilke svar fikk du som du aldri hadde forventa å få? [LARS ARNE] Jeg tror at jeg fikk noen svar i forhold til dette med å være liksom håpefull og sånn til tross for at ting er ganske fælt. Det var jo liksom veldig oppløftende. Jeg har vært litt inne på det, men det å gå i samtale med mennesker som du kanskje tenker har det så fælt, og som har hatt det så fælt, det gjør at du har en forventning om at dette blir mørkt og grusomt. Men så det du møter når du snakker med de som jeg har snakket med i hvert fall, Er at de har en stor mengde håp og tro. Så det har vært en veldig fin ting å oppleve, må jeg si. Så håper jeg også de vi har snakket med, kommer litt styrket ut av det. At det å ha samtale med oss er en god ting. Så det håper jeg. [LARS] Det var en fin avslutning. Hjertelig takk for et spennende innblikk i din rolle i dette prosjektet her, Lars-Jørne. Takk. Og da håper jeg lytterne fortsetter til intervjuet med den første informanten. Og ikke glem å følge oss og abonnere på kanalen, slik at du ikke går glipp av de neste episodene. Takk for oss her fra studio på Nyhove, Lillehammer. Du hører på 'Stemmer i eksil', en podkast produsert ved Universitetet i Innlandet. Universitetet i Innlandet samarbeider med Nansenskolen i prosjektet. 'Stemmer i eksil' er støttet av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse gjennom programmet for Ukraina-kompetanse, Uakom, som inngår i det norske Nansen-programmet.