Latest / Karmels hage på St Rita Radio / Karmels hage – Trosbekjennelsen del 74: Guds folk
Transcript
- Velkommen til Karmels hage og denne 74. delen av betraktningene rundt trosbekjennelsen. Vi holder på med å betrakte Kirken, og vi har nå kommet frem til temaet Guds folk. Jeg skal i dag veksle litt mellom å lese fra katekismen og fra fader Ellert Dahls bok Det levende treet. Vi ber sammen: Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighets ild, du som gjennom de mangfoldige tungemål samlet alle folkeslag til troens enhet. Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt, og du fornyer jordens åsyn. La oss be: Gud, du har opplyst de troendes hjerter ved Den Hellige Ånd. Gi oss at vi ved din Ånd kan glede oss over det som er rett, og alltid bli lykkelige ved Hans trøst. Ved Kristus, vår Herre. Amen. Og da begynner vi å lese fra punkt 781 i katekismen: Guds folk --------- 781. «Til alle tider og i alle folkeslag er hver den som frykter Ham og gjør rettferdighet, Gud velbehagelig. Det har imidlertid behaget Gud å helliggjøre og frelse menneskene, ikke enkeltvis og uavhengige av hverandre, men ved å samle dem til et folk som skulle erkjenne Ham i sannhet og tjene Ham i hellighet. Derfor valgte Han den israelittiske ætt til sitt eget folk, Han inngikk en pakt med den og sørget for dens gradvise oppdragelse. Men alt dette fant sted som en forberedelse og forbilde på den nye og fullkomne pakt som skulle sluttes i Kristus. Det er denne nye pakt Kristus innstiftet, den er den nye pakt i Hans blod. Han kalte frem en mengde blant jødene og hedningene som skulle vokse sammen, ikke ved kjødets bånd, men i Ånden.» Dette har katekismen hentet fra dokumentet Lumen gentium, punkt 9. Gudsfolkets særpreg ------------------- 782. Guds folk har visse særpreg som klart skiller det ut fra alle andre religiøse, etniske, politiske eller kulturelle grupperinger i historien. Her skisserer katekismen opp syv punkter, og jeg nummererer dem når jeg leser, for oversiktens skyld: 1. Det er Guds folk. Gud eies ikke av noe folk. Men Han vant seg et folk av dem som før ikke var noe folk: «et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk». 2. Man blir ikke medlem av dette folket ved den fysiske fødsel, men ved å «fødes ovenfra», «av vann og Ånd» (Joh 3,3–5), det vil si ved troen på Kristus og ved dåpen. 3. Dette folket har Kristus – den salvede, Messias – til høvding, eller hode. Siden den samme salving, Den Hellige Ånd, flyter fra hodet til legemet, er det «det messianske folk». 4. «Folkets kår er å være gitt den verdighet og frihet som tilkommer Guds barn, i hvis hjerter Den Hellige Ånd bor som i et tempel.» 5. «Folkets lov er det nye bud om å elske slik som Kristus selv har elsket oss.» Dette er Den Hellige Ånds «nye» lov (Rom 8,2; Gal 5,25). 6. Folkets sendelse er å være jordens salt og verdens lys. Det er «den sikreste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten». 7. «Dets mål er å virke for utbredelsen av det rike som Gud selv har innledet på jorden, inntil det blir fullendt av Ham selv ved tidens ende.» Et folk av prester, profeter og konger -------------------------------------- 783. Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd og innsatt til «prest, profet og konge». Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem. 784. Ved å bli del av Guds folk ved troen og dåpen blir vi delaktige i folkets enestående kall, kallet til å være prester: «Herren Kristus, yppersteprest utvalgt blant menneskene, gjorde det nye folk til konger og prester for sin Gud og Far. De som mottar dåpen, blir nemlig ved sin gjenfødelse og Den Hellige Ånds salving viet til å danne en åndelig bolig og et hellig prestedømme.» 786. Guds folk har endelig del i Kristi kongedømme. Kristus utøver sitt kongevelde ved å trekke alle mennesker til seg ved sin død og oppstandelse. Kristus, universets konge og Herre, gjorde seg til alles tjener, for Han var kommet «ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv som løsepenger for de mange» (Matt 20,28). For den kristne betyr «å herske å tjene Ham», særlig «i dem som er fattige og lider vondt», hvor Kirken «gjenkjenner sin fattige og lidende grunnleggers bilde». Guds folk utøver sin «kongeverdighet» ved å leve i samsvar med kallet til å tjene sammen med Kristus. «Korsets tegn gjør alle dem som er gjenfødt i Kristus, til konger. Den Hellige Ånds salving vigsler dem til prester, slik at, bortsett fra den særlige tjeneste vårt eget embede medfører, alle åndelige kristne med fornuftens bruk skal innse at de er medlemmer av denne kongelige ætt og har del i det prestelige embede. For hva er vel for en sjel så kongelig som å styre sitt legeme i lydighet mot Gud? Og hva er vel så prestelig som å vie til Herren en ren samvittighet og å bære frem på sitt hjertes alter fromhetens uflekkede offergaver?» Så langt katekismen. Vi skal i dag fortsette med å lese fra fader Ellert Dahls bok Det levende treet, kapittel 17 om Kirken. Fra Det levende treet --------------------- Så fortsetter vi med å lese hans beskrivelse av Det annet Vatikankonsils dokument Lumen gentium og det han skriver om Guds folk, altså kapittel to i Lumen gentium: I denne fjerde og endelige versjonen av konstitusjonen om Kirken er rekkefølgen i kapitlene altså byttet om. Før inntok Kirkens hierarkiske struktur plassen som annet kapittel og ble etterfulgt av et tredje kapittel: Guds folk. Hvorfor dette skiftet? Tidligere traktater om Kirken ville naturlig ha blitt innledet med betraktningen om hvordan den ble stiftet og organisert som institusjon. Konsilet behandler imidlertid Kirken likesom i et vertikalt perspektiv, ut fra dens opphav fra evighet av i Guds tanke. Det tilsvarer første kapittel om Kirkens mysterium. Deretter følger konkretiseringen av gudstanken: unnfangelsen av et Guds folk. Og endelig fremstår Kirken, ved Åndens grep, som en gudegitt institusjon med den oppgave nettopp å tjene Guds folk. Kirken som hierarkisk struktur springer ut av folket og skal tjene det. Strukturen får mening først innenfor hele Guds frelsesplan. Guds folk går forut. Dette skiftet var prinsipielt viktig og ble også livlig diskutert. Kanskje kan denne diskrete justeringen minne oss om noe langt viktigere, nemlig det bruddet som fant sted i reformasjonstiden, da en del av Guds folk definitivt skilte lag med den tradisjonelle hierarkiske Kirke: paven, biskopene og den apostoliske suksesjon inkludert. Den protestantiske reaksjonen var vel delvis et tiltrengt forsøk på å kvitte seg med Kirkens klaustrofobiske overbygninger og la Guds folk søke ut i Guds friluft, der Ordet kunne råde fritt under åpen himmel. Fra katolsk side førte bruddet til Tridentinerkonsilet, til en grundig teologisk nyvurdering i lys av de protestantiske teser, til en fornyelse av katekesen og til en kirkelig reorganisering. Kirken som helhet har knapt gjenfunnet sin riktige stemme etter det forlengede hamskiftet. Men tilbake til teksten: Kirken er Guds utvalgte folk. Gud velger å frelse og helliggjøre menneskene, ikke enkeltvis, men innenfor et folk. Slik ble Israel valgt og gav forbildet på den nye og fullkomne pakt som skulle sluttes i Kristus, og den fullere åpenbaring som skulle formidles. Denne nye pakten, sluttet i Kristi blod, samler jøder og hedninger til et nytt Guds folk, som er Kirken. Kirkens hode er Kristus, lemmene er de troende, og livet er Den Hellige Ånd. Slik opprettes Kirken som et hellig tegn, et synlig sakrament for alle. I samsvar med sitt levende vesen sprer den seg over alle verdensdeler og fornyer seg gjennom tidene. Kristus er selv prest, profet og konge, og disse tre funksjonene gjenspeiles i hele Guds folk, i de særlige oppgaver som utøves både hos legfolket og i det viede presteskap, slik at enhver kristen, døpt og salvet i Den Hellige Ånd, er gitt del i Kristi prestedømme, som uttrykkes i det kristne liv og vitnesbyrd. Her kan det være på sin plass å presisere forskjellen mellom det alminnelige prestedømmet, som vi nettopp nevnte, og det ministerielle eller hierarkiske prestedømmet. Det er ikke bare en gradsforskjell, men en vesensforskjell mellom dem. De er ikke desto mindre gjensidig rettet mot hverandre. Begge er deltakelse, hver på sin spesielle måte, i Kristi prestedømme. Den som har del i det ministerielle prestedømmet, former og styrer det prestelige folk. Han konsekrerer det eukaristiske offer i Kristi person og bærer det frem på vegne av Guds folk. De troende får på sin måte aktiv del i nattverdsfeiringen i kraft av sitt kongelige prestedømme og utøver dette prestedømmet ved mottagelsen av sakramentene, ved bønn og takksigelse, ved et hellig livs vitnesbyrd, ved selvfornektelse og ved handlekraftig kjærlighet. Den troende har også del i Kristi profetiske embete. Det gjenspeiles ved selve livskvaliteten, et liv i tro og kjærlighet. Samtidig sies det noe som er like enkelt som det er overveldende: Det troende folk, som helhet salvet av Den Hellige Ånd, kan ikke fare vill i sin tro. Det eier et overnaturlig trosinstinkt, som gjenspeiles i en enstemmig tilslutning i tros- og moralspørsmål. Ånden utdyper denne trossansen, og Kirkens læreembete finskjerper den, slik at Ordet til enhver tid kan tale rett. Det forhindrer ikke at Kirken i løpet av sin lange historie noen ganger kan synes å ha famlet med ordene. Deretter sies det ganske enkelt at alle mennesker er kalt til Guds nye folk. Enheten er gudvillet – om enn til tider menneskeforvillet – og åpenbares i takt med Guds rike, som langsomt blir til. Men samtidig er denne enheten i emning på ingen måte ensrettet. Guds rike er det motsatte av en diktatorstat. Det er et vidunderlig mangfold, idet hvert enkelt folk dyrker sin egen særpregede kultur i pakt med skaperverket. Egenarten utviskes ikke, men utdypes og opphøyes. Det er Helligåndens verk. Lyder dette mer visjonært enn realistisk, slik verden ser ut? Men visjonen må ikke dø, for da dør også mennesket. Til slutt formulerer punktene 14 til 16 en tese vi etter hvert kjenner godt, nemlig graderingen av de forskjellige samfunn i forhold til Kristus, Frelseren. Tidligere erklæringer vurderte dem heller negativt i forhold til Den katolske kirkes fylde. Nå vurderer konsilet dem positivt, etter de gaver og den innsikt de formidler. Den katolske kirke, styrt gjennom paven og biskopene, forenes med Kristus ved trosbekjennelsen, sakramentene og fellesskapet. Den eier fylden av Guds gaver. De kristne samfunn har ikke denne fylden, men ærer likevel Den hellige Skrift, bevarer flere sakramenter, og flere har et episkopat. Så er det godviljens mennesker: alle de som strever for å leve rett, og som ikke har hatt muligheten til å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, selv om de kjennes av Kristus. Det er med andre ord håp for alle, unntatt dem som bevisst forkaster Gud. Jeg vil avslutte denne seksjonen av boken her, for så å gå videre med kapittelet om Kirkens hierarkiske struktur neste gang. Da prester, biskoper og diakoner blir behørig omtalt i neste kapittel, avslutter vi i dag med katekismens utlegning om legfolket. Det starter med punkt 897 i katekismen: Legfolket --------- 897. «Med legfolk menes her alle kristne som ikke tilhører den geistlige stand eller et ordenssamfunn godkjent av Kirken, det vil si de kristne som er blitt innlemmet i Kristus ved dåpen, opptatt i Guds folk, gjort delaktige i Kristi preste-, profet- og kongeembede, og som for sin del utøver hele det kristne folks felles sendelse i Kirken og i verden.» Legfolkets kall --------------- 898. «Legfolket har det kall å søke Guds rike ved å ivareta de jordiske ting og innrette dem med Gud som mål. Det er deres spesielle oppgave å kaste lys over og ordne de jordiske forhold, som de er sterkt engasjert i, slik at alt utvikler seg og stadig vokser med Kristus som mål og blir en lovprisning til Skaperen og Forløseren.» 899. Det kristne legfolks initiativ er særlig påkrevet når det dreier seg om å klarlegge og finne måter til å prege den samfunnsmessige, politiske og økonomiske virkelighet ut fra de krav det kristne liv og den kristne lære stiller. Dette initiativ er en normal del av Kirkens liv. «Legfolket befinner seg i fremste linje i Kirkens liv. Gjennom dem er Kirken samfunnets livsprinsipp. Derfor er det at særlig de må ha en stadig klarere bevissthet om, ikke bare at de tilhører Kirken, men at de er Kirken, det vil si de troendes samfunn på jorden, ledet av det felles overhode, paven, og biskopene i kommunion med ham. De er Kirken.» 900. Siden legfolket, som alle troende, har fått apostolatet som oppgave fra Gud i kraft av dåpen og fermingen, har de både rett og plikt til, enten individuelt eller sammensluttet i foreninger, å arbeide for at det guddommelige frelsesbudskap blir gjort kjent og tatt imot av alle mennesker og av all verden. Plikten blir desto større når det bare er gjennom dem menneskene har mulighet til å høre Evangeliet og lære Kristus å kjenne. I de kirkelige fellesskap er deres virke så nødvendig at uten det blir for det meste hyrdenes apostolat nesten ørkesløst. Legfolkets del i Kristi presteembede ------------------------------------ 901. «For da legfolket er viet til Kristus og salvet med Den Hellige Ånd, blir det kalt på vidunderlig vis og fostret til å bære stadig rikere åndelige frukter. Alt det de foretar seg, deres bønner og apostoliske virksomhet, deres samliv med ektefellen og den øvrige familie, deres daglige arbeid, deres åndelige og legemlige hvile, når de handler etter Ånden, ja, selv livets plager båret i tålmod, alt dette blir til åndelige ofre, slike som Gud med glede kan motta gjennom Jesus Kristus (1 Pet 2,5), og som under feiringen av eukaristien bæres frem med dyp ærbødighet til Faderen sammen med ofringen av Herrens legeme. Slik innvier legfolket selve verden til Gud, når det tilber Ham ved over hele jorden å handle i gudsfrykt.» 902. På en særlig måte har foreldre del i det helliggjørende embede «når de lever sitt ekteskapelige liv i kristen ånd og sørger for kristen oppdragelse av sine barn». 903. Dersom de er skikket, kan legfolk gis adgang til varig å utøve lektor- og akolyttjeneste. «Der Kirkens behov gjør det nødvendig og det ikke er nok klerker, kan også legfolk, selv om de ikke er lektorer eller akolytter, utføre visse tjenester i henhold til lovens bestemmelser: De kan være Ordets tjenere, ledere av liturgiske bønner, foreta dåp og dele ut den hellige kommunion.» Legfolkets del i Kristi profetiske embede ----------------------------------------- 904. «Kristus oppfyller nå sitt profetiske embede, ikke bare gjennom hierarkiet, men også gjennom legfolket, som Han gjør til sine vitner, beriker med troens skjønn og ordets nådegave.» Disse vakre ordene om legfolket står for øvrig skrevet i Lumen gentium, punkt 35. «Å undervise noen for å føre ham til troen er enhver forkynners oppgave, ja, hver troendes.» 905. Legfolk oppfyller sin profetiske sendelse også ved å forkynne Evangeliet, det vil si «Kristi budskap fremstilt både ved livets og ordets vitnesbyrd». Hos legfolket får «en slik forkynnelse en egen klang og en spesiell virkekraft, fordi den kommer til uttrykk under de vanlige forhold verden byr på». Dette apostolat begrenser seg imidlertid ikke til kristenlivets vitnesbyrd. Den sanne apostel søker også anledninger til å tale om Kristus og forkynne Ham både for ikke-troende og for troende. 906. De legfolk som er skikket, og som utdannes til det, kan yte bistand i katekese, i undervisning i de teologiske vitenskaper og i massemedia. 907. «Alt etter plikt, kompetanse og den anseelse de nyter, har de rett, og av og til plikt, til å gjøre Kirkens hyrder kjent med sin mening i det som angår Kirkens beste, og å gjøre andre troende kjent med den, under forbehold om troens og moralens ukrenkelighet og den ærbødighet som tilkommer Kirkens hyrder, og under hensynstagen til det felles beste og personenes verdighet.» Legfolkets del i Kristi kongelige embede ---------------------------------------- 908. Ved sin lydighet inntil døden skjenket Kristus sine disipler den kongelige frihet, «for at de ved selvoppofrelse og et hellig liv skulle beseire syndens makt i seg selv». «Den som overvinner sitt eget legeme og styrer sin sjel, uten å la seg overvelde av lidenskapene, er sin egen herre. Han kan kalles konge fordi han er i stand til å styre seg selv. Han er fri og uavhengig og lar seg ikke trellbinde av synd.» Dette siste sitatet er fra den hellige Ambrosius. 909. «Legfolket bør også innstille sine krefter på å sanere samfunnsstrukturer og levekår der hvor disse kan føre til synd, bringe dem i overensstemmelse med rettferdighetens krav, så de ikke motarbeider, men tvert om fremmer etiske verdier. Ved å gå inn for dette vil de også gjennomsyre menneskers verk og kultur med moralske verdier.» 910. Legfolk kan også kjenne seg kalt, eller bli kalt, til å samarbeide med Kirkens hyrder i det kirkelige fellesskaps tjeneste for å gi det vekst og liv, i svært forskjellige oppgaver, alt etter den nåde og de nådegaver Herren finner for godt å gi til hver enkelt. 911. I Kirken kan legkristne, i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, samarbeide i utøvelsen av den samme styringsmyndighet. De kan ta del i særskilte råd, i bispedømmesynoder, i pastoralråd, ved å ivareta pastorale oppgaver i et sogn, ved å skjøtte verv i råd for økonomiske saker og ved å være medlemmer av kirkelige domstoler, og så videre. 912. De troende bør lære å skjelne klart mellom de rettigheter og plikter de har som medlemmer av Kirken, og dem de har som medlemmer av det verdslige samfunn. De bør legge vinn på å bringe begge deler i harmoni og huske at de er forpliktet til å rette seg etter sin kristne samvittighet også i alle verdslige saker, fordi ingen menneskelig virksomhet kan unndras Guds herredømme, ikke engang i jordiske ting. 913. I kraft av de gaver han har fått, blir hver enkelt legmann på denne måten både et vitne om og et levende redskap for Kirkens egentlige oppgave, ettersom «hver enkelt av oss har fått seg tilmålt sin egen del av Kristi nådegaver» (Ef 4,7). Vi avslutter i dag med en liturgisk bønn for Kirken. Den står på side 310 i Den store katolske bønneboken: Hjelp din Kirke å forbli et hellig folk. Dens enhet har sitt utspring i enheten mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Gjør den til din hellighets og enhets sakrament i verden, og før den til din fullkomne kjærlighet. Amen.