Latest / Karmels hage på St Rita Radio / Karmels hage — Thérèse av Lisieux, og andakten til Jesu Hellige Ansikt»
Transcript
- Velkommen til en ny episode av Karmels hage. Vi er fortsatt midt i trosbekjennelsen, ved ordene: «Jeg tror på Jesus Kristus». Særlig har vi talt om inkarnasjonen og hva den betyr for oss. Forrige uke tok vi for oss et aspekt ved Kristi mysterium som vår gode veileder og kirkelærer, Thérèse av Lisieux, fordypet seg i: Jesusbarnet. Vi leste da hennes bønner fra forsiden av bønnekortet som lå i breviariet hennes. I dag vender vi oss til baksiden av bønnekortet, knyttet til hennes andre klosternavn: Jesu hellige ansikt. På denne siden ser vi Jesu ansikt slik kunstnere på hennes tid avbildet avtrykket av Veronikas svetteduk: den lidende Kristus, med blod som renner fra pannen og tårer ved øynene. Et slikt bilde hang også i koret i klosteret i Lisieux. På kortet finnes tre bønner. Den første er knyttet til det Jesus ifølge et syn sa til søster Marie av St. Peter (Sœur Marie de Saint‑Pierre, 1816–1848), karmelittinne i Tours i Frankrike. I dette synet ble hun bedt om å fremme flere fromhetsformer som siden spredte seg i Frankrike på 1800‑tallet, den viktigste blant dem andakten til Jesu hellige ansikt. Når vi i bønn nummer to leser at Thérèse ber Jesus om å «prege i henne hans guddommelige likhet», svarer det til det tredje løftet som søster Marie av St. Peter mottok vedrørende tilbedelsen av Jesu hellige ansikt: «Vår Herre lovet meg å prege trekkene av sin guddommelige likhet i de sjeler som ærer hans aller helligste ansikt.» Dette ble nedtegnet i januar 1847. I august 1895 sammenfatter Thérèse alt dette i den korteste bønnen hun noensinne skrev. Hun skulle dø to år senere, i september 1897. Navnet hun tok ved ikledningen—Søster Thérèse av Jesusbarnet og det hellige ansikt—hadde arbeidet i henne og muliggjort en så enkel og fullstendig bønn: «La meg bli deg lik.» Et år senere skriver hun i et brev: «Preg i meg din guddommelige likhet.» Håndskriften tyder på at bønnekortet vi omtaler ble skrevet i 1896, litt over ett år før hennes død. Det er altså en åndelig moden Thérèse som formulerer dette. Vi vet også at hun veiledet novisene i denne fromheten. Når det gjelder Thérèses bønner, dikt og skuespill, er de samlet og tilgjengelige elektronisk i arkivene i Lisieux. Den trykte bokutgaven inneholder forklarende fotnoter; det er derfra jeg har hentet bakgrunnsinformasjonen jeg bruker i dette programmet. Alle disse bøkene anbefales varmt for den som vil bli bedre kjent med Thérèse; jeg legger henvisninger på hjemmesiden. For Thérèse var bønnekortet ikke et tilfeldig utvalg, men et identitetskort som oppsummerte hennes klosternavn. Hun skriver i et brev i 1890: «Ditt navn er din misjon.» Så til bønnene på kortet: 1) Første bønn (Søster Marie av St. Peter) Dette er den bønnen som tradisjonelt kalles «Den gyldne pil» (jeg omtaler den her uten å lese fulltekst). 2) Andre bønn (på hver side av bildet) Evige Far, siden du har gitt meg det herlige ansiktet til din guddommelige Sønn som arv, ofrer jeg det til deg. Jeg tilbyr deg denne uendelig dyrebare mynt og ber deg: tilgi utakknemligheten til sjelene som er innviet til deg, og bær over med de fattiges synder. 3) Tredje bønn (under bildet) – «Jeg er Jesus av Teresa» Dette uttrykket kjenner vi fra Teresa av Avila og hendelser i inkarnasjonsklosteret: «Jeg er Jesus av Teresa.» Bønnen lyder: Å herlige Jesu ansikt, den eneste skjønnhet som fanger mitt hjerte! Preg i meg din guddommelige likhet, slik at du ikke kan skue sjelen til din lille brud uten å se deg selv i henne. Av kjærlighet til deg aksepterer jeg å ikke se ditt milde blikk her nede, eller kjenne det ubeskrivelige kysset fra din munn; men jeg ber deg om å oppildne meg med din kjærlighet, så den kan fortære meg snart og bringe meg inn i ditt nærvær. — Thérèse av Jesu hellige ansikt Mye av dette kan virke fremmed for oss. La oss derfor gi en kort bakgrunn for andakten, før vi går videre. Men først ber vi sammen: Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighets ild. Du som ved de mangfoldige tungemål samlet alle folk til troens enhet. Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt, og du skal fornye jordens åsyn. La oss be: Gud, du har opplyst dine troendes hjerter ved Den Hellige Ånd; gi oss at vi ved din Ånd kan glede oss over det som er rett og alltid bli lykkelige ved hans trøst. Ved Kristus, vår Herre. Amen. Historisk bakgrunn Fromheten og andakten til Jesu hellige ansikt har sin kilde i avtrykket på Veronikas svetteduk som Herren mottok på veien til Golgata. Fra 1200‑tallet finner vi liturgiske spor (messe og offisium) knyttet til denne fromheten, godkjent under pave Innocens III. I 1627 ble det laget en nøyaktig kopi av svetteduken, og etter hvert mange kopier. I 1843 mottok karmelittinnen søster Marie av St. Peter i Tours et syn der Herren oppmuntret henne til å fornye andakten til sitt hellige ansikt gjennom bønnen kjent som Den gyldne pil. Takket være legmannen Léon (Papin) Dupont—«Den hellige mann av Tours»—og prest og forfatter p. Pierre Janvier, fikk andakten stor utbredelse i Frankrike. Pave Leo XIII etablerte andakten på verdensbasis i 1885, og Thérèse samt hele hennes familie ble innskrevet i Konfraterniteten for Jesu hellige ansikt. Før dette hadde Kirken æret det man anså som den ekte svetteduken i Roma. I 1849, etter de revolusjonære opptøyene i byen, beordret pave Pius IX offentlig bønn om Guds barmhjertighet. Veronikas svetteduk ble da utstilt i tre dager. Vatikanet dokumenterte et lysunder på tredje dag. Etter dette ble det vanlig å lage kopier som var berørt av originalen og brukt i andakt. I 1898 oppdaget amatørfotografen Secondo Pia det slående ansiktet av Kristus på likkledet i Torino gjennom negativet av fotografiet han tok. Dette bildet brukes ofte i andakten til Jesu hellige ansikt. Thérèse av Lisieux og Jesu hellige ansikt Thérèses devotion henger ikke «i løse luften» som blind tro på et tilfeldig visuelt avtrykk; den er dypt forankret i Kirkens liturgi og Guds ord. Hun ble introdusert for andakten ved sin inntreden i klosteret, særlig gjennom sin eldre søster Pauline—i klosteret søster Agnes av Jesus—som utdypet den ved hjelp av tekster fra profeten Jesaja. Den 10. januar 1889, på dagen for ikledningen, undertegnet Thérèse med tittelen Søster Thérèse av Jesusbarnet og det hellige ansikt. Dette skjedde etter at hun fra søster Agnes hadde mottatt et bilde av Jesu ansikt (en Vera Effigies-kopi) samt boken om søster Marie av St. Peter av p. Pierre Janvier. Kildene forteller at det var foran dette bildet Thérèse overvant sin store fristelse til å tvile på kallet rett før ikledningen. Hun bar senere en relikvie—et hårstrå av søster Marie av St. Peter—sammen med andre relikvier i en liten kapsel rundt halsen. Slik beskriver Thérèse sin hengivelse til Jesu hellige ansikt i En sjels historie (manuskript A, norsk utg. s. 161), skrevet etter oppfordring av søster Agnes: «Den lille blomsten som var blitt omplantet til Karmels berg, skulle springe ut under korsets skygge. Jesu tårer og blod ble dens dugg, og det guddommelige ansikt, sløret av tårer, ble dens sol. Inntil da hadde jeg ikke målt verdien av skatten som er skjult i Jesu hellige ansikt. Det ble du, vår kjære moder, som lærte meg dette. … Jeg forsto hva den sanne ære består i. Han hvis rike ikke er av denne verden, viste meg at sann visdom er å ville være ukjent og regnet for intet. Å, jeg ønsket at mitt ansikt, liksom Jesu ansikt, skulle være skjult, slik at ingen på jorden kunne gjenkjenne meg. Jeg tørstet etter å lide og bli glemt. Selv den bitre kalk har Herren latt meg smake som søt; Jesu hellige ansikt.» Andakten introduserer flere temaer vi ikke rekker å utdype, blant dem åndelig reparasjon: et forsonende svar på de sår Jesu hjerte lider under ved synd. Den som vier seg til Jesu hellige ansikt, bærer stedfortredende bot for det andre har såret Gud med—noe vi også finner i «de fem første lørdagene» og andre botsandakter. Ved å meditere over Jesu ansikt og ofre lidelser til ham, kan vi «reparere» det som er gjort mot ham, og slik medvirke til sjelers frelse. For Thérèse er dette aldri et prosjekt, men en kjærlighetshandling—å «glede og trøste Jesus». Hvor finner vi dette i Skriften? Særlig i Jesaja kapittel 53, som Thérèse kjente seg dypt igjen i og speilet seg i. La oss lese teksten sammen (NB: tekstgjengivelsen følger manuset): Jes 53 Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for? Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. Han var foraktet og forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en man skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham—vi fikk fred; ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, han ble plaget, men han åpnet ikke munnen— lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en søye som tier når den klippes; og han åpnet ikke munnen. Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land, fordi mitt folks lovbrudd rammet ham? Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik— enda han ikke hadde brukt vold, og det ikke fantes svik i hans munn. Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se etterkommere og leve lenge. Ved hans hånd skal det lykkes det Herren vil. Etter sin sjelekval skal han se lys, han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige; han har båret deres skyld. Derfor gir jeg ham del med de mange, med de mektige deler han byttet— fordi han tømte ut sitt liv til døden og ble regnet blant lovbrytere. Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere. Slik lyder Herrens ord. Thérèse skrev flere bønner til Jesu hellige ansikt, blant annet en konsakrasjonsbønn. Vi vet at hun veiledet novisene i denne fromheten. Det er den dype vekselvirkningen mellom Guds ord, sakramentene og hennes personlige Jesus‑meditasjon som former dette liv. Knapt to måneder før sin død forteller søster Agnes i Siste samtaler om Thérèses glede over bildet av Jesu hellige ansikt (svensk utg., s. 114–115). Hun skriver: «For å høyne tydeligheten av morgendagens fest, 6. august – Kristi forklarelse, hentet vi bildet av det hellige ansikt hun var så glad i, hengte det på veggen til høyre for henne og smykket det med blomster og lys. Da hun så på bildet, sa hun: Å, hvor Herren har handlet klokt som senket blikket og ga oss sitt så trett! Øynene er sjelens speil; om vi hadde skuet inn i hans sjel, hadde vi dødd av glede. … Å leve av kjærlighet er å tørke ditt ansikt; det er å virke tilgivelse for syndene. Da jeg betraktet bildet, måtte jeg gråte av kjærlighet. Ordene fra Jesaja—Hvem trodde budskapet? …—danner grunnlaget for hele min hengivelse til det hellige ansikt; ja, for hele mitt åndelige liv.» Mange avviser i dag denne fromheten fordi både språk og uttrykksformer er fremmede. Pave Frans har likevel understreket at slik indre, affektiv meditasjon ikke står i veien for Kirkens liv, men utvider, inderliggjør og levendegjør det Kirken til enhver tid formidler gjennom Ordet og sakramentene. I stedet for å avskrive denne tradisjonen som rent historisk betinget, la oss ta den frem igjen og se kjernen: Jesus Kristus—hans kjærlighet til menneskene—gitt oss i historien og alltid virksomt nå gjennom Kirken, sakramentene og sjeler som tar imot hans ord og gjenspeiler ham i verden. Tenk om vi gjorde dette—hver enkelt av oss. Satt av tid til å ta imot hans barmhjertige kjærlighet, lot oss prege av hans hellige ansikt. Da ville vi stråle i hans lys, elske med hans hjerte og være med på å sette verden i brann.