Latest / Karmels hage på St Rita Radio / Karmels hage Trosbekjennelsen, del 77: Maria kirkens mor
Transcript
- Maria som Kirkens mor Karmels hage episode 77 Velkommen til Karmels hage. I dag er vi kommet til episode 77 i denne serien om trosbekjennelsen. Vi fortsetter med å følge katekismens skjema, der man nå, etter å ha snakket om de helliges samfunn, har en seksjon om Maria og Marias rolle i Kirken, nemlig som Kirkens mor. Jeg har vært fadder til flere konvertitter og snakket med enda flere. Det som vanligvis kommer opp rett før en konversjon, er urolighet i forhold til skriftemålet og urolighet i forhold til Kirkens Mariafromhet. Dette er særlig fremtredende hos mennesker som konverterer, og som har vært aktivt troende i andre kristne trossamfunn. Jeg hadde alltid anbefalt dem å lese broder Wilfrid Stinissens bok «Maria i Bibelen og i ditt liv». Det gjør jeg i dag også. Den er så vakker, og den pleier å roe en urolig sjel, nettopp fordi den tar utgangspunkt i Bibelen. Det er jo ikke all verden vi vet om Maria gjennom Bibelen, men vi vet nok, absolutt nok. Hun sa ja til å være Jesu mor uten at hun visste hva det innebar. Hun var Jesu mor, ga ham mat, elsket ham, oppdro ham sammen med Josef. Og vi skjønner at dette ikke var noe enkelt oppdrag. De var fattige, og hun visste ikke hva som skulle skje, eller hvorfor ting skjedde. Men hva må hun ikke ha erfart sammen med Josef da Jesus ble borte fra dem i tre dager i Jerusalem, da han var tolv år? Alle som er foreldre, kan levende forestille seg dette. Og dette var ikke et vanlig barn, men Guds Sønn, betrodd i deres varetekt. Også da han begynte sitt offentlige liv og virke, har det nok vært befengt med forskrekkelse og kanskje stor bekymring. Man kan vel regne med at informasjonen om arrestasjonen av døperen Johannes også nådde Nasaret. Kanskje det kan være en av årsakene til det Markus er inne på når han i sitt tredje kapittel beskriver Jesu families bekymring for ham. I kapittel 3,21–20 står det: «Da han kom hjem, strømmet folk sammen igjen, så Jesus og disiplene ikke engang kunne få seg mat. Da hans nærmeste hørte det, gikk de av sted for å ta hånd om ham, for de sa: Han har gått fra forstanden.» Vi vet at Maria må ha kommet til Kapernaum for å treffe ham, fordi Markus i det samme kapittelet forteller at hun sto utenfor huset og spurte etter ham. Og, ikke minst, står hun under korset. Her er alle fire evangelistene klinkende klare. Det er her hun viser oss at hun virkelig er martyrenes dronning, som er en av mange betegnelser på henne, men også at hun er vår mor. Hun elsker sin Sønn og lider hans forferdelige kvaler med ham. Her, på Jesu ord, blir hun altså disippelen Johannes’ mor, og altså også Kirkens mor, vår mor. Alt dette vet vi fra Bibelens fortellinger. Så kan vi i vår bønn og bibellesning meditere over dette, slik den hellige pave Johannes Paul gjør det i dokumentet «Rosarium Virginis Mariae» fra 2002, der han ønsker å gjenopplive rosenkransbønnens tradisjon i Kirken. Her skriver han i punkt 11 – parentes: For øvrig et dokument som virkelig anbefales. Det er til og med oversatt til norsk. Pave Johannes Paul skriver: «Maria levde med sine øyne festet på Kristus. Hun skattet hvert ord han sa. Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Lukas 2,19, jf. 2,51. Minnene av Jesus, innprentet i hennes hjerte, var alltid med henne. De fikk henne til å reflektere over de forskjellige øyeblikk i hennes liv ved sin Sønns side. På en måte var disse minnene den ‘rosenkrans’ hun uavbrutt ba gjennom sitt jordiske liv. Selv nå, midt i det himmelske Jerusalems gledessanger, forblir hennes grunner for takksigelse og lovprisning uendret. De inspirerer henne til å vise moderlig omtanke for pilegrimskirken, i hvilken hun fortsetter å fortelle sin personlige versjon av evangeliet. Maria legger hele tiden frem sin Sønns mysterier for de troende, med det ønske at kontemplasjon over disse mysteriene vil utløse hele deres frelsende kraft. I rosenkransbønnen kommer det kristne samfunn i kontakt med Marias minner og hennes kontemplative blikk.» Sitat slutt. Alle Karmels hellige har, nødvendigvis fordi Karmel er en mariansk orden, et intimt forhold til Maria, særlig som mor. Både Teresa av Ávila og Terese av Lisieux tok Maria til mor da de begge ble morløse i ung alder. Teresa i tenårene, mens lille Terese da hun bare var fire år. Edith Stein har en gripende skildring av når Maria ble hennes mor. Diktet er skrevet på langfredag i 1938. La oss huske på hvilken tid Edith levde i. Hun var jøde og erfarte på kroppen det som skjedde i det tyske samfunnet under nazistene, og det som var opptakten til Krystallnatten i november samme år. Diktet heter «Juxta crucem tecum stare». «I dag sto jeg ved korset med deg, og så tydelig som aldri før fikk jeg erfare at du ble vår mor ved korset. Hvilken stor troskap og iver viser ikke den som bare er en jordisk mor, for å oppfylle sønnens siste ønsker. Men du var Herrens tjenerinne. Den menneskeblevne Guds liv og væren var helt innprentet i ditt liv og væren. Så har du båret dem som er dine, i ditt hjerte, og med dine bitre smerters hjerteblod har du vunnet nytt liv til hver eneste sjel. Du kjenner oss alle, våre sår og feil, og du kjenner også den himmelske glans som din Sønn i sin kjærlighet vil omslutte oss alle med i den evige herlighet. Så leder du varsomt våre steg. Ingen pris er deg for høy for å føre oss frem til målet. Men dem som du har valgt ut i ditt følge til en gang å stå rundt deg ved den evige trone, de må stå med deg ved korset. De må med bitre smerters hjerteblod vinne himmelsk glans for de dyrebare sjeler som Guds Sønn betrodde dem som arv.» Vi skal i dag i all hovedsak konsentrere oss om de gode grunnene Kirken har for sin Mariafromhet, og for å se på henne som Kirkens mor, som, ja, som sagt, er et av de navnene hun har fått gjennom de 2000 årene som Kirken har hatt henne i minne. Senere, i kommende episoder, får vi høre om flere navn som er gitt henne. Men la oss be sammen først. Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighets ild, du som gjennom de mangfoldige tungemål samlet alle folkeslag til troens enhet. Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt, og du fornyer jordens åsyn. La oss be. Gud, du har opplyst de troendes hjerter ved Den Hellige Ånd. Gi oss at vi ved din Ånd kan glede oss over det som er rett, og alltid bli lykkelige ved hans trøst. Ved Kristus, vår Herre. Amen. Bibelens Maria taler klart og tydelig. Hun er den helt sentrale personen i Jesu liv, til tross for at han betrodde sin lære og sin Kirke til disiplene. Det var hun som initierte hans undergjørende virke i Kana, og hun fulgte ham like inn til døden på korset, slik som hun også fulgte disiplene til pinsedagen. Man kan ikke elske Jesus om man vanærer eller neglisjerer hans mor, hun som fra hans fødsel av har vært i kontakt med det minste vink fra ham, som sammen med Josef var den første til å se og elske ham. Det er mulig at man i tider og steder har hatt en slik respekt og ærefrykt for Maria at noen kunne forstå det som at hun skygger for sin Sønn og nærmest tiltar seg guddommelighet. Men én ting er sikkert: Kirken vil aldri undervise i en Maria fra et ståsted som ikke peker på Sønnen, som ikke har den treenige Gud som absolutt sentrum. Og det presiseres helt utvetydig at å ære Maria er noe helt annet enn den tilbedelse som kun tilkommer hennes Sønn, Faderen og Den Hellige Ånd. Og vi tar her med katekismens punkt 971: «Alle slekter skal prise meg salig. Lukas 1,48. Kirkens fromhet overfor Den hellige Jomfru hører med til den kristne gudstjenestens vesen. Det er med rette at Kirken med en særlig dyrkelse ærer Maria. Fra de aller første tider ble Jomfru Maria også dyrket under navnet Guds mor, i hvis varetekt de troende i bønn anbefaler seg i alle farer og trengsler. Selv om denne dyrkelse setter Maria i en helt egen stilling, er den ikke desto mindre vesensforskjellig fra, ja, støtter opp om den tilbedelse som rettes mot det menneskevordne Guds Ord, så vel som mot Faderen og Den Hellige Ånd. Mariadyrkelsen finner sitt uttrykk i de liturgiske fester som er viet Guds mor, og i Mariabønner slik som rosenkransen, hele evangeliet sammenfattet.» Sitat slutt. Maria skal ikke tilbes som om hun er Gud. Dette er så viktig for Kirken å presisere, og man vil for enhver pris unngå å lage noen kompliserte sammenblandinger her. Når det er sagt, så vet vi at Maria er den fremste blant alle mennesker. Hun ble helt spesielt forberedt for dette virkekallet sitt ved at hun ble født uten arvesynd. Det blir i senere programmer mer fokus på dette når vi skal lese hva den hellige John Henry Newman skriver om Maria. Han var jo en kjent protestantisk teolog før han konverterte til Den katolske kirke. Og i 2010 ble han altså helligkåret av pave Benedikt. Vi har med i dag kun et lite avsnitt av noe som han skriver i sin meditasjon over det lauretanske litaniet. Og vi skal komme tilbake til dette om noen uker. Han skriver: «Det er en allmenn forestilling blant ikke-katolikker at den heder vi gir Maria, er i strid med tilbedelsen som vi ærer Jesus med, at hun i den katolske doktrinen overskygger ham. Men dette er nøyaktig det motsatte av sannheten. For hvis Marias hellighet er så stor, hvorfor kan ikke hans herlighet overstige hennes, han som er Marias Gud og Herre? Han er jo uendelig opphøyet over sin mor. All nåde som fyller henne, er jo overfloden av hans ufattelige herlighet. Og historien lærer oss det samme. Se på de protestantiske land som forkastet all Mariadyrkelse ut fra den forestilling at man ved å fjerne henne fra menneskenes tanker ville fremme lovprisningen av hennes Sønn. Har dette funnet sted? Nei, heller det stikk motsatte. I disse land har tilbedelsen av ham i stor grad opphørt, og mange har gått fra troen på hans guddommelighet, mens Den katolske kirke, hvor den befinner seg, ærer Kristus, sann Gud og sant menneske, med samme urokkelige tro som alltid.» Vi avslutter i dag med hva katekismen skriver om Maria som Kirkens mor i denne seksjonen av trosbekjennelsen. Vi leser sammenhengende fra punkt 964 til 975: «Marias rolle i forhold til Kirken kan ikke adskilles fra hennes enhet med Kristus, men springer ut fra den. Morens forening med Sønnen i hans frelsesverk tilkjennegis fra det øyeblikk Kristus ble unnfanget i hennes jomfruskjød, og helt til hans død. Særlig fremtredende er den i hans lidelsestime. Den salige Jomfru vandret således frem i tro og bevarte sin forening med Sønnen uten svik, helt til korset. Det var ikke uten hensikt at Gud lot henne stå ved korset, for å la henne ta inderlig del i sin enbårne Sønns lidelse, forene seg med hans offer, som bare en mor kan gjøre det, i kjærlighet gi sitt samtykke til slaktingen av det offerlam hun hadde født. Og til sist, da Kristus Jesus hang døende på korset, ble hun gitt disippelen til mor med disse ord: Kvinne, se din sønn! Johannes 19,26–27. Etter Sønnens himmelfart bisto Maria Kirkens førstegrøde med sin bønn. Sammen med apostlene og noen kvinner ser vi Maria ved sine bønner nedkalle Ånden, som allerede ved bebudelsen hadde senket seg over henne. Også i sin opptagelse i himmelen. Til sist, da den rene Jomfru, som helt hadde vært beskyttet mot den opprinnelige syndens plett, hadde endt sitt jordiske liv, ble hun med legeme og sjel opptatt i den himmelske herlighet, av Herren opphøyet til alle tings dronning, for enda mer å bli likedannet med sin Sønn, Herrenes Herre, seierherre over synd og død. Den hellige Jomfrus opptagelse i himmelen innebærer en særlig deltagelse i Sønnens oppstandelse og en foregripelse av de andre kristnes oppstandelse. Da du ble født, forble du jomfru. Da du sov inn, forlot du ikke verden. O, du Guds mor, du gikk tilbake til livets kilde, du som unnfanget den levende Gud, og som ved dine bønner frelste vår sjel fra døden.» Dette sitatet er for øvrig hentet fra den bysantinske liturgi. «Hun er vår mor etter nådens orden. Ved å gi sitt fulle samtykke til Faderens vilje, til Sønnens frelsesverk og til hver innskytelse fra Den Hellige Ånd er Jomfru Maria Kirkens forbilde på tro og kjærlighet. Dermed er hun et av Kirkens lemmer, enestående ved sin opphøyethet. Ja, hun er, i den forbilledlige virkeliggjøring, typus av Kirken. Men hennes rolle overfor Kirken og hele menneskeheten går enda lenger. Hun tok en enestående del i Frelserens verk. Hun gjorde det ved sin lydighet, sin tro, sitt håp og sin brennende kjærlighet, for at Guds liv skulle gjenopprettes i sjelene. Av den grunn er hun vår mor etter nådens ordning. Etter nådens ordning eller økonomi forblir Maria uten opphør vår mor, helt fra bebudelsens dag da hun trodde og ga det samtykke som hun uten forbehold fastholdt under korset, og inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål. Hun sa ikke fra seg denne frelsesbringende oppgave da hun ble opptatt i himmelen. Hun går tvert om på alle måter i forbønn for å oppnå den evige frelses nådegaver for oss. Derfor påkalles Maria i Kirken under navn av talskvinne, hjelper, støtte og formidler. Men denne oppgave Maria har fått som menneskenes mor, verken skygger for eller forminsker i minste grad Kristi stilling som den ene mellommann; den viser tvert om dens kraft. For hver saliggjørende innflytelse som Maria øver, utgår fra Kristi overveldende fortjenester, støtter seg til hans formidling, som den helt og fullt er avhengig av, idet den der henter all sin kraft. For ingen skapning kan noensinne sidestilles med det menneskevordne Ord, vår Frelser. Men på samme måte som både embetsbærere og det troende folk på forskjellig vis får del i Kristi prestedømme, på samme måte som Guds fullkommenhet, uten å ha noe sidestykke, dog virkelig meddeles på mangfoldig vis til skapningene, lar også Kristi enestående stilling som formidler seg forene med, ja, den fremkaller hos skapningen en medvirken, en delaktighet i forskjellige former, som alltid har sitt utspring i denne ene kilde.» Og her hopper jeg over punkt 971, som vi allerede har lest, og som dreier seg om forskjellen på å ære og tilbe Maria. Vi går nå over på overskriften «Maria, Kirkens eskatologiske ikon». «Etter å ha talt om Kirken, dens opphav, dens sendelse og dens bestemmelse kunne vi ikke avslutte på noen bedre måte enn ved å vende blikket mot Maria, for i henne å skue hva Kirken i sitt mysterium er under troens pilegrimsgang, og hva den skal bli når den har lagt vandringsstaven ned i sitt fedreland, hvor hun som Kirken ærer som sin Herres mor og sin egen mor, venter den i den aller helligste og udødelige Treenighetens herlighet, i alle de helliges samfunn. I mellomtiden, på samme tid som Jesu mor, herliggjort i himmelen på legeme og sjel, er et bilde på og en innledning til Kirken slik som den skal bli fullendt i den kommende verden, lyser hun også her på jorden, i påvente av Herrens dag, som et tegn på sikkert håp og fortrøstning for Guds landflyktige folk. Kort sagt: Ved å uttale sitt fiat, det skjer, på budskapsdagen, og ved å samtykke i inkarnasjonens mysterium begynte Maria allerede da å samarbeide med hele det frelsesverk hennes Sønn skulle utføre. Hun er mor der hvor han er Frelser og hodet for det mystiske legemet. Den aller helligste Jomfru Maria, da hun hadde fullført sitt livsløp, ble hun med legeme og sjel tatt opp i himmelen. Der har hun allerede del i sin Sønns oppstandelsesherlighet, en foregripelse av oppstandelsen til alle hans legemes lemmer. Vi tror at den aller helligste Guds mor, den nye Eva og Kirkens mor, fortsetter sin morsgjerning i himmelen for Kristi lemmer.» Sitat slutt. Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen.