Latest / Karmels hage på St Rita Radio / Karmels hage: Kom, la oss løpe – bok om karmelittisk spiritualitet
Transcript
- Velkommen til en ny episode av Carmels hage. Vi tar i dag en liten pause i trosbekjennelsen, for jeg vil fortelle dere om en stor glede. I det dette programmet tas opp, er boken jeg har arbeidet med siden 2012, nå sendt til trykk på St. Olav forlag. Den har fått tittelen Kom, la oss løpe. Innføring i karmelittisk spiritualitet. Jeg har selv vanskelig for å forstå at dette store prosjektet nå er kommet til veis ende, i alle fall for min del – i hvert fall når det gjelder arbeidet med teksten. Som dere skjønner, har det vært et langt løp. Det har rommet alt fra fortvilelse og tanker om at det aldri kom til å bli noen bok, til store oppturer. En av oppturene var all den veiledningen jeg fikk den kvelden en karmelittnonne leste bokens første versjon, som i all hovedsak var en samling artikler jeg hadde skrevet til ulike tider. Hun insisterte på at også Johannes av Korset måtte være med allerede fra bokens første kapittel. Det førte til iherdig lesning av Johannes av Korsets skrifter og en erkjennelse av at man trenger både en mor og en far – og det samtidig. Man kan ikke vente med Johannes av Korset til man har lest Teresa av Avila. Den samme nonnen leste også den nye versjonen og kom med nye innspill og forslag. Og i prosessen frem mot trykking ble manuskriptet lest av karmelittbror pater Clemens i klosteret i Norraby i Sverige som en siste kvalitetssikring. I en av tvilens dype bølgedaler kom det plutselig en henvendelse fra St. Rita Radios grunnlegger, Pål Nes, med en oppfordring om at jeg skulle lage en podkast, eller i hvert fall noen programmer. Jeg tror vi snakket om rosenkransen. Den henvendelsen avviste jeg faktisk i første omgang som ren utopi. Men etter noen nye henvendelser skjønte jeg plutselig at dette var en mulighet til å formidle de tankene som nå, etter lange bearbeidelser, er blitt til en bok. Jeg takket ja til det som skulle være et begrenset antall programmer – og som nå er blitt til Carmels hage. Det første programmet ble publisert i januar 2021. Det er takket være St. Olav forlag og Christine Dingstads – jeg våger å kalle det heroiske – innsats at dette nå er blitt en tekst som jeg håper kan leses av folk flest, og som har en pedagogisk oppbygging som gjør at kirkens skatter kan bli tilgjengelige for så mange som mulig. Det krever både mot, kløkt og stor «stå-på-vilje» å rive en tekst i fillebiter for så å sette den sammen igjen på en pedagogisk måte. Slik gjorde hun med de ulike artiklene som nå danner utgangspunktet for kapittel 2. I den prosessen måtte jeg skrive gamle tanker på nye måter og fylle inn avsnitt som for meg var så selvfølgelige at de faktisk ikke var tatt med – for eksempel avsnittene om Teresa av Avilas Boliger og Johannes av Korsets Netter. Men denne boken er ikke bare tekst. Forlaget har sørget for at den også er en fryd for øyet. Den er krydret med mange store fargebilder og har fått en delikat layout – alt med den store intensjonen å gi flest mulig anledning til å øse av kirkens store skattkiste. Selv har jeg hatt stor glede i denne siste delen av prosessen, når jeg har korrekturlest bildetekstene. De er i all hovedsak sitater fra Bibelen eller fra våre hellige – for meg i hvert fall perler som fryder hjertet. Kardinal Anders Arborelius uttrykker noe lignende i forordet til boken. Han skriver at Carmels åndelige skatter også kan berike mennesker som ikke tilhører denne ordensfamilien. I vår katolske tradisjon er alle åndelige nådegaver og rikdommer alles eiendom. Det er bare å øse av den åndelige skattekisten – og takke og ta imot. Det er gledelig å se at mange kristne i våre nordiske land, som tilhører andre kirker og kirkesamfunn, har fått hjelp og inspirasjon fra Karmel til å søke og finne Guds nærhet og kjærlighet, slik at vi sammen kan be og arbeide for å fullbyrde kristen enhet. Håpet er nå at de ordene jeg har strevd med å skrive, skal få slippe ut i verden, og at Guds nåde må følge dem, slik at de kan bevege og åpne menneskehjertene for det eneste ord som varer evig: Guds eget ord. Dette er målet og meningen med all vår kristne aktivitet – å la oss selv ledes, og å lede andre, inn i Jesu armer. Som Thérèse av Lisieux erkjenner: «Å Jesus, dine armer, løft meg opp.» I dag skal vi lese et lite utdrag fra forordet, men først ber vi sammen: Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighets ild. Du som gjennom de mangfoldige tungemål samlet alle folkeslag til troens enhet. Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt, og du skal fornye jordens åsyn. La oss be: Gud, du har opplyst de troendes hjerter ved Den Hellige Ånd. Gi oss at vi ved ham kan glede oss over det som er rett, og alltid bli lykkelige ved hans trøst. Ved Kristus, vår Herre. Amen. «Ta meg med, la oss løpe. Kongen har ført meg inn i sine rom.» (Høysangen 1,4) «Som jorden lengter etter rennende bekker, slik lengter min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter den levende Gud. Når skal jeg tre fram for hans åsyn?» (Salme 42) Hvis du holder denne boken i hånden, antar jeg at du også forstår hva som ligger i disse ordene fra Salme 42. Jeg antar at du har gått noen runder med deg selv, med prioriteringer, med Gud. Kanskje har du klaget til Gud. Kanskje tviler du. Kanskje er du forvirret over at følelsene av nærhet til Gud kommer og går. Kanskje tenker du på å avsette tid til ham, men merker at hverdagen tar over, at du utsetter og utsetter. Og kanskje vet du, sammen med Paulus, at du ikke kan møte Herren ansikt til ansikt før i himmelen – og derfor bruker du det som en unnskyldning for ikke å søke kontakt med ham mens du lever her på jorden. For å vokse i troen trenger vi stykkevise gudserfaringer her på jorden. Våre stykkevise gudserfaringer får vi først og fremst gjennom Guds ord, liturgien og sakramentene. De kan imidlertid utvides, utdypes og virkeliggjøres på en radikal måte gjennom et forpliktende bønneliv. Vi er alle skapt i Guds bilde, og vår livsoppgave er å virkeliggjøre dette – la Guds bilde tre fram i våre liv, la hans lys skinne gjennom oss til våre omgivelser. Karmelittisk spiritualitet inviterer oss til å gå de to milene ekstra med Herren. Nonner lever med den treenige Gud på et dypt åndelig og mystisk plan. Karmelittbrødrene henter sin gjerning, all sin aktivitet, fra bønnens dype brønn. Et slikt bønneliv er imidlertid ikke forbeholdt klostrene. Det er fullt mulig å tilpasse et familieliv. Det krever derimot prioritering, sortering og det den hellige Teresa av Avila og hennes etterfølgere kaller «beslutsom beslutsomhet». Disse tekstene er til deg som ønsker inspirasjon – kanskje også litt provokasjon – til å gå videre, til beslutsomt å ta steget inn i det «umulige». Men hvorfor akkurat Karmel? Det finnes mange former for åndelighet i Kirken. Er karmelittisk spiritualitet objektivt sett bedre enn andre spiritualiteter? Til dette er det bare ett svar: På samme måte som med menneskers personlighet har vi verken grunn eller rett til å rangere dem. Hvor forskjellige de enn er, er hver og en av oss unike Guds barn. Også kirkens mange spiritualiteter eksisterer side om side og har ett felles mål: Gud. Vi erkjenner at menneskenes forskjellighet betyr at hver enkelt må finne den spiritualiteten som best kan lede dem til Gud og til deres konkrete tjeneste i Kristi legeme, Kirken. Karmel er én av disse veiene – og selvsagt den eneste for mennesker som måtte ha et karmelittisk kall. I en fase der kallet ennå ikke er bekreftet, bør vi derfor være åpne for å lære å kjenne ulike spiritualiteter. Lite er mer skadelig for et menneske, åndelig sett, enn å være på feil sted. Men når man så møter en åndelighet som setter hjertet i brann, må man prøve kallet og gå veien fokusert og beslutsomt. Da må man legge til side andre muligheter som bare skaper forvirring. Da er det tid for å tenke og leve som om dette er den eneste veien for meg. Jeg inviterer dere altså gjennom denne boken til å bli bedre kjent med bredden og dybden i den karmelittiske spiritualiteten. Den presenterer noen av ordenens helgener, begreper og tilnærmingsmåter som har vært uvurderlig glede og hjelp i mitt liv. Det er også et forsøk på å vise hvordan Karmels spiritualitet taler til mennesker utenfor klostermurene, og hvordan den kan virkeliggjøres også i en helt vanlig hverdag. Denne boken har jeg brukt over tolv år på å skrive – og enda lengre tid på å trenge inn i, prøve å forstå og etterleve. Du forstår da at dette ikke er en bok man leser fra perm til perm og dermed er ferdig med. Den må leses i tilmålte porsjoner, etter hvert som man er klar for nye etapper i det åndelige livet. Dette er håndboken jeg selv gjerne skulle hatt da jeg tok fatt på min karmelittiske reise. Jeg fikk i stedet innsikt stykke for stykke, bit for bit, gjennom kjennskap til Karmels hellige og veiledning fra ordenens nonner og prester. Kapittelene og temaene er skrevet og valgt med kjærlighet, i håp om at de kan inspirere leseren til å gå dypere inn i troen. Boken kan leses fortløpende, men også tematisk. Enkelte deler av teksten er tidligere publisert andre steder, for eksempel på Sunniva-bloggen og i EWTN Norges Carmels hage. Min egen vei til Karmelbergets fot Kanskje kan jeg si det så enkelt at det var møtet med den spanske 1500-tallsnonnen Teresa av Avila som ledet meg til Kirken og videre på Karmels vei. På 1990-tallet traff hun i alle fall en søkende sjel – meg – midt i hjertet med et dikt. Jeg tar med to av versene fra det langt lengre diktet, slik det står i Bønneboken til Den katolske kirke: «Din er jeg, til deg jeg fødtes. Hva er din vilje med meg? Din er jeg, for du har skapt meg. Din, for du har gjenløst meg. Din, for du bar over med meg. Din, for du har kalt meg. Din, for du har vernet meg. Din, for uten deg var jeg fortapt. Hva er din vilje med meg? Gi meg død, gi meg liv. Gi meg sunnhet eller sykdom. Gi meg ære eller skam. Gi meg krig, gi meg fred. Gi meg styrke eller svakhet. Til alt du vil, sier jeg ja. Hva er din vilje med meg? Din er jeg, til deg jeg fødtes. Hva er din vilje med meg?» Hvilke ord! Hvilken bønn! Hvem er denne kvinnen som ber slik? Preget som jeg var av kroniske helseplager, var spørsmålene mange. Hennes aksept av svakhet, sykdom og skam – dersom det skulle være Guds vilje – fremstod for meg som en gåte. Jeg kunne ikke la den stå ubesvart. En ikke bare kirkefremmed, men kirkekritisk sjel hadde fått teften av noe godt – noe midt i Kirken, moder Kirken. Men veien dit hadde vært lang. Jeg meldte meg ut av Den norske kirke da jeg var 20, og søkte i flere år mening og svar i politiske retninger på ytre venstreside. Noen måneder i 1986 var jeg sågar i Nicaragua og plukket kaffe for sandinistene. Det ble min første virkelige eksponering for katolsk kultur og katolske kirker. Første halvdel av 1990-tallet bodde min mann og jeg i Washington D.C., en smeltedigel som bød på uante muligheter til å utforske ulike religiøse miljøer. Det var der min lengsel og mitt engasjement fikk en religiøs retning, og jeg søkte meditasjonens vei via andre religioner – både hinduisme og buddhisme. For ikke å gjøre lesningen for lang hopper jeg litt lenger ned på siden. Jeg hopper altså over forklaringen om hvordan vi var med i transcendental meditasjon, og leser videre: Det ble etter hvert stadig mer slitsomt å forsøke å frelse meg selv fra alderdom og død gjennom teknikker og kostholdsvaner. Derfor var jeg stadig på utkikk etter det rette stedet, den rette praksisen. Jeg søkte urolig etter «noe» som skulle gi meg fred og glede. Tom var jeg – og visste bare at dette noe måtte finnes. Denne hvileløsheten preget meg inntil en kristen venninne en dag inviterte meg med på det jeg trodde skulle bli starten på en buddhistisk vei, men som ble noe helt annet. Anledningen var at buddhistmunken Thich Nhat Hanh besøkte Washington National Cathedral våren 1993, hvor han skulle tale til over tusen mediterende og håpefulle sjeler. Ordene hans slo ned i meg som en åpenbaring: «Dere har to familier – deres biologiske og deres åndelige. Gå hjem!» Mer skulle ikke til. Jeg var en moden frukt som bare trengte at noen ristet forsiktig i treet. Da var jeg klar til å bli grepet i luften av den hånd med stor H, som alltid er rede til å ta imot. Det var altså ikke før buddhistmunken sendte meg hjem, at jeg klarte å mobilisere de kreftene som skulle til for å nærme meg kristen tro. Troen er selvsagt alltid bare en gave fra Gud, men uten et «ja» … Min tro ble derfor tidlig også et resultat av en viljeshandling. Hva gjør man så? Jo, man oppsøker steder og mennesker der man kan observere, lære, kjenne og la seg smitte av kristen tro. Problemet var bare at jeg fremdeles var allergisk mot kristen forkynnelse – mot ord som synd og nåde, Herren og til og med Jesus. Tilbake i Bergen fant jeg imidlertid et trygt sted i «Åpen kirke» i Korskirken. Dit kom jeg gjerne i god tid, med sovende barn i vognen, for å oppleve kirkerommets stillhet før Kristen Ødegårds kirkemusikalske halvtime tok til – en begivenhet som frydet både mor og barn. Så snart presten entret prekestolen for den påfølgende gudstjenesten, listet vi oss ut, så godt det lot seg gjøre med en ettåring. Slik holdt jeg på i kanskje et års tid. Endelig kom jeg en dag over en annonse for Alternativmessen på SAS-hotellet. Den pensjonerte sognepresten Ragnvald Hemstad, tidligere misjonær i Japan og nå og da leder for den Areopagos-forankrede dialoggruppen Emmaus i Bergen, skulle presentere kristen mystikk. Inspirert som han var av buddhistisk zenmeditasjon, var dette midt i blinken for meg. Denne mannen forsto hvem jeg var. Han snakket et språk jeg kunne ta imot, og fordømte meg ikke. Heller ikke så han skrekkslagen ut da jeg fortalte om min lange og forvirrede vandring i religionenes og New Age-terapiens uoversiktlige landskap. Også han satt i stillhet og lyttet minst en halvtime hver dag. Mens jeg hadde lært å lytte til mitt eget mantra og søke tomhet, lyttet han til Gud og søkte Jesus Kristus. Det førte i sannhet til omveltninger da Ragnvald destillerte det sanne og gode i min søken, og viste hvordan den hang sammen med Jesu lengsel etter sjelene – også etter min. Ikke minst inspirerte hans høytlesning fra Bibelen meg til å skaffe meg min egen og faktisk lese i den. Fremdeles fikk jeg imidlertid frysninger av prester og forkynnelse, og ordet synd gjorde meg både svak, motløs og temmelig rasende. Så hvordan løsnet det? Jo, den gode Ragnvald introduserte meg for karmelittbroder Wilfrid Stinissens forfatterskap. Hans bok Kristen dypmeditasjon ble mitt åndelige så vel som teologiske vendepunkt. I broder Wilfrid fant jeg en representant for Kirken som så hele mennesket, som ikke fordømte, men som elsket og prøvde å nå de fortapte sjeler med den Gud som elsker, venter og er rede til å tre inn i våre liv når han får lov. Siden leste jeg mange av hans øvrige bøker, og etter hvert forsto jeg at det vakre menneskesynet han presenterte ikke bare var hans eget, men hele Kirkens. For å gjøre en lang historie litt kortere: 26. august 1999 ble jeg del av Den katolske kirkes fulle fellesskap, og 3. juni 2012 avla jeg mitt endelige løfte som sekularkarmelitt. I denne familien fant jeg Kirkens uavbrutte praksis for indre bønn og meditasjon. Ingen sjel som søker Gud i stillheten, trenger å gå til andre religioner eller praksiser for å finne ham. Korsets vei For en karmelitt er det åndelige målet gitt: Karmelbergets topp, den mystiske foreningen med Gud – kontemplasjonen. Der råder Guds herlighet og ære, og mennesket får del i gleden, sødmen, alle dyder – en guddommeliggjort menneskelighet. På veien mot toppen gir man alt. Man selger alt man eier for å kjøpe perlen i åkeren (jf. Matt 13,45). Teresa av Avila introduserer også et annet bilde på den åndelige reisen: en borg med syv boliger. Målet er den syvende, og utgangspunktet hennes er brudemystikken. Søster Maria Nada av Inkarnasjonen forklarer: Teresa benytter ord fra brudemystikken når hun skal uttrykke hva som skjer. Det virker fremmed på oss i dag når hun taler om bryllup, hvor sjelen blir tatt til ekte av Gud. Vi vil nok heller bruke ordene hos apostelen Paulus: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Gal 2,20). Det som skal sies, er at sjelen blir forenet med Gud i sitt innerste vesen. Den eksisterer ikke lenger for seg selv, for den er blitt ett med ham. Til dette åndelige målet har Karmel også et apostolisk mål, forklarer søster Nada. Det kontemplative liv har apostolisk verdi. Bønnens rolle og makt har alltid vært høyt vurdert i Kirken. Nonnene skal bistå prestene og andre i apostolisk tjeneste med sin forbønn, særlig i tider med kirkelig forfall. De er ikke kommet til klosteret bare av hensyn til seg selv, men for å bidra til verdens frelse. Ikke mange våger å begi seg ut på denne veien. Et korsfestet menneske lider på mange måter og kan verken være stolt eller verdslig. Det viser Karmels hellige oss. Men i Jesus Kristus, og i etterfølgelsen av ham, er korset alle menneskers vei til oppstandelsen, foreningen med Gud. Det er ikke et mål i seg selv, men et frelsesredskap. Dessuten: Korset er aldri tomt. Jesus Kristus er der. Det var denne korsmystikken som omfavnet meg, som var svaret på min lange søken. Den ble mitt hjertebarn, noe jeg verner om, og som har ledet meg på veien fra å være offer til å bli oppreist og få verdighet. For lidelse kan være en bønn – den store foreningen med Kristus korsfestet. Her avslutter jeg lesningen fra forordet, og vi avslutter episoden i dag med å be bønnen «Radiating Christ», skrevet av John Henry Newman, som helt nylig er blitt utropt til kirkelærer. Jeg har oversatt den til norsk, og den står på side 406 i boken Kom, la oss løpe: Kjære Jesus, hjelp oss å spre din duft hvor enn vi går. Overstrøm våre sjeler med din Ånd og ditt liv. Gjennomtreng og omfang hele vår eksistens, slik at våre liv blir én eneste utstråling av ditt. Skinn gjennom oss, og vær så sterkt i oss at alle sjeler vi kommer i kontakt med, må føle din tilstedeværelse i våre sjeler. Løft deres blikk og la dem se – ikke lenger oss, men Jesus alene. Bli hos oss. Da vil vi skinne slik du skinner – skinne slik at vi blir lys for andre. Lyset, Jesus, vil komme bare fra deg. Intet vil være vårt; det vil være du som skinner på andre gjennom oss. La oss derfor prise deg slik du ønsker: ved å skinne for dem omkring oss. La oss forkynne deg uten å forkynne, ikke ved ord, men ved eksempel – ved den gripende kraft og den gode innflytelse i det vi gjør, ved den tydelige kjærligheten våre hjerter har til deg. Amen.